Bakgrunn

Vi seilte til fra Sverige i vår lille L28 Don Quijote i september 2006. 15 måneder senere, i desember 2007, ankom vi New Zealand hvor Don Quijote ble solgt og vårt nye prosjekt ble å seile Adriatica fra New Zealand til Middelhavet. Du kan lese alt om oss, Don Quijote og første halvdel av turen vår på www.sy-donquijote.com, men for enkelhets skyld har vi lagt inn en kortversjon, sydd sammen av egen hukommelse og gamle skriverier, og klippet fra diverse reisebrev her og der. Den ble likevel ganske lang -håper du sitter godt.

PLANEN OG FORBEREDELSENE

DQ på bil fra Sthlm til LuleåJohan titter ut fra cockpitenInga polerer båt

Vi sjekekr at alt er o orden etter sjøsettingPåmastingJeg holder et øye med Johan i masta

Utsikt fra masta under prøveseilasJeg blander gelcoatJohan kan skille rørtang fra skiftnøkkel

Jeg møtte Johan for første gang i april 2003 da han troppet opp som Adecco-vikar ved Lerøy Midnor på Hitra, hvor jeg jobbet. Han hadde planer om å være der i en måneds tid, jeg skulle bare jobbe ut året. Etter kort tid var imidlertid et forhold innledet og en langseilas under planlegging -i ettertid har vi problemer med å huske hva som kom først: ideen eller kjæresteriet? Vi begynte å jobbe vanvittige mengder overtid, vi flyttet inn i en kald og trekkfull (men billig) kjellerleilighet i gåavstand til fabrikken og vi sparte penger som best vi kunne. I begynnelsen hadde vi bare løse planer, men etter hvert som tiden gikk vokste ideen seg større. Vi trålet internett etter informasjon, langturseileres hjemmesider og passende langturbåter. I feriene kjørte vi de 1000 kilometrene til Luleå for å stå på ski eller seile. Fra Johans lokale båtverft i Luleå fikk vi råd om å finne oss en 28 fots Laurinkoster, bedre kjent som L28, produsert ved samme verft. Vi fikk en reklameposter med oss hjem, et bilde av en L28 med seilnummer 150 i aksjon som eneste skandinaviske deltaker i OSTAR ’76. Den ble hengende i kjellerleiligheten som dekorasjon sammen med et stort verdenskart. Vi pleide å se på den og drømme oss bort om kveldene.

Noen år gikk, og vi begynte for alvor å se oss om etter en båt. Det tok ikke så lang tid -etter en måneds tid med annonse ute på nettet fikk vi en telefon fra Stockholm om en L28 til salgs. Johan dro ned første gang og kom tilbake fornøyd med det han hadde sett. Noen uker senere dro vi nedover begge to for å gjøre unna alt papirarbeidet. Fra haugen med bruksanvisninger, korrespondanse mellom tidligere eiere og gamle kvitteringer dro selgeren stolt opp en reklameposter vi mente å dra kjensel på. ”Det er en berømt båt dere kjøper”, sa han. Da slo det oss -båten vi nå hadde kjøpt var registrert som nr. 150, samme seilnummer som den på posteren.

Båten het ”Don Quijote”, og vi hadde allerede hatt bildet av den hengende på veggen i flere år.

Isen lå lenge i Bottenviken det året, så vi sendte båten opp til Luleå med bil. Et par dager etter at vi hadde sluttet på fabrikken pakket vi sakene våre og kjørte nordover for å gjøre båten klar. Vi regnet med at det skulle ta omtrent en måned.

Èn måned ble selvsagt til to, som det alltid gjør. Det var mer arbeid med båten enn vi hadde trodd -som det alltid er. Til slutt hadde de fleste venner og kjente vært innom både to og tre ganger for å si adjø, og tonen hadde endret seg til noe i retning av ”har dere ikke dratt ennå?” Vi fant det best å stikke.

FRA SVERIGE TIL KANARIØYENE

KielkanalenEngelske kanal

Klar til avgangJohan gjør seg klar til å dykke etter tanklokketVi tester jolla

Johan i KielkanalenI kielkanalenInga styrer

Johan på VHF\'en

Johan viser frem vårt utslitte flaggLisboaJul i Lisboa

Vi rakk aldri å ta noen riktig testseilas før vi dro ettersom den ene dagen vi hadde satt av til å prøve seilene bød på speilblankt hav og null sekundmeter, så vi var innstilt på å bruke den første tiden på å lære oss båten. Været var veldig enten-eller. September er i seneste laget for å seile nedover svenskekysten. Etter vår første natt på kryss hadde allting inne i båten byttet plass, så vi måtte gå inn til havn for å sjøsurre bedre. Det ble flere havner og i tillegg en del motorgang, så det tok oss en måned å komme til Ystad, helt sør i Sverige.

Været, vindretningen og ulike omstendigheter fortsatte å motarbeide oss med ujevne mellomrom forbi Danmark (ublide møter med tordenvær og fiskegarn) og ned til Kiel (kuling), men til gjengjeld fikk vi en flott tur gjennom Kielkanalen og vi var for det meste heldige med været i Nordsjøen som ellers kan være et riktig utrivelig sted for små seilbåter i oktober. Det ble etter hvert mange småstopper i mange havner, men en stadig voksende følelse av at vi faktisk tok oss fremover drev oss videre, om enn noe langsomt. Kyststrekningen Nederland-Belgia-Frankrike er beryktet for sine strøm- og tidevannsforhold, noe som til tider ga oss et puff på flere knop, men som også gjorde at vi en halv natt sto bom stille og ikke kom oss av flekken utenfor Calais.

Vår plan var å gå Den engelske kanal på Englands side, og vi pilte så fort vi kunne over Doverstredet mellom alle de tungt lastede båtene som kanalen er så belemret med. Forbi Dover møtte vi den evinnelige kulingen igjen, og i åtte timer strevde vi med å krysse oss framover før det gikk helt galt idet bommen slo over så traverne til storseilet spratt til alle kanter, og seilet hang etter fallet. Det var ikke annet å gjøre enn å lense tilbake til Dover, en tur som tok åtte timer den ene veien og to timer tilbake, for å vente på bedre tider.

Bedre tider kommer alltid, og etter litt om og men kom vi omsider til Falmouth, hvor nye travere og kapteinens etterlengtede snus ankom per post. I tre uker og tre dager ventet vi tålmodig på at været ute i Biscaya skulle roe seg såpass at vi kunne ta oss over, men til slutt mistet vi tålmodigheten og krysset kanalen over til Camaret i Frankrike hvor vi tvinnet tommeltotter i ytterligere en uke.

Den første uka i desember var vanskelig. Vi hadde håpet på å kunne feire jul på Kanariøyene, men i stedet ruslet vi rundt i en liten, grå fransk by hvor alt utenom supermarkedet var stengt for vinteren og haugene med hundedritt på fortauet vokste for hver dag som gikk. Alt inventaret i båtens forpigg var fuktig fordi vi hadde tatt inn vann gjennom pulpitfestene under den harde overfarten fra Falmouth, muggen hadde gjort sitt inntog i bøker og bokhyller på grunn av all kondensen i det fuktige været og det gjorde fysisk vondt å tenke på hvor fort pengene rant unna uansett hvor mye vi prøvde å begrense forbruket. Noen ganger hadde jeg følelsen av at vi nærmet oss slutten på eventyret, som begynte å kjennes som om det mest hadde bydd på skuffelser og motgang, og mer enn en gang tok jeg meg i å fundere på hvorfor vi hadde begitt oss ut på dette.

Johan hadde det nok heller ikke lett, men han er veldig pragmatisk og begraver seg sjelden i triste tanker; han foretrekker å brette opp ermene og foreta seg noe. Så vi vasket båten, luftet og tørket der hvor det trengtes, handlet inn mat og tettet rundt skruer som vi mistenkte tok inn vann, alt for å holde styggvær og tunge tanker unna.

Vi hadde ikke mye lyst til å gå rett over Biscaya, delvis fordi det var meldt endel vindstille og vi var i tvil om vi hadde diesel nok til å gå for motor hele veien, og delvis fordi ikke stolte på at vi ville få fint vær lenge nok. Vår vane tro ble det kysthopping også denne gangen, og strekningen fra Camaret til La Coruña viste seg å bli det stikk motsatte av det bildet som så mange maler av den grusomme Biscayabukten. Vi fikk lange, myke dønninger, store flokker med delfiner, strålende sol på dagene og stjerneklare netter med meteorittregn på himmelen. Vårt nye mål ble å rekke frem til Lisboa før jul, noe vi klarte med god margin, og alle negative tanker var som blåst bort.

I Lisboa feiret vi jul og nyttår, og vi fikk montert et nytt vindror. Det gamle vindroret som fulgte med båten ga oss aldri noe annet enn skuffelser, så det ligger nok og råtner på en søppelhaug et sted i den portugisiske hovedstaden. Fra Lisboa gikk turen til Madeira. Vi falt for fristelsen til å ta en avstikker på veien mot Kanariøyene, og Madeira er beskrevet i guidebøkene som den vakreste av alle atlanterhavsøyene. Vi var ikke der i mer enn tre-fire dager, men vi kan bekrefte at det er neppe noen overdrivelse.

Vel fremme på Gran Canaria, første delmål og siste stoppested før Alanteroverfarten, ble vi i marinaen i seks uker for å gjøre båten samt oss selv klare. For første gang på turen var vi blant andre seilere -vi hadde jo seilt litt utenfor sesongen frem til da. Det ble mye kaffe, båtprat, øl og mer båtprat.

OVER ATLANTERHAVET

Flygefisk

I begynnelsen av mars var vi endelig var klare for den første, store overfarten Gran Canaria til Karibien. Naboen på brygga hadde allerede truet med å kappe fortøyningene våre om vi ikke kom oss av gårde snart. Akkurat som da vi forlot Sverige ble det sent på kveld før vi var klare til å dra, men vi syntes ikke det gjorde noe. Det var fullmåne og vindstille, perfekte forhold for en myk start, syntes vi. Etter noen timer hadde vi imidlertid fått vind så det holdt -og måneformørkelse!

Som vanlig kjørte vi firetimers skift, det vil si at vi byttet på å sove fire timer av gangen. På nettene forsøkte vi alltid å få vaktbyttet til å gå så kjapt som mulig sånn at vi fikk gjort unna mest mulig soving om natten og utover morgenen. På dagene ble det gjerne til at vi var våkne samtidig, så da kunne vi gjøre slikt som å endre på seilene, prate, lage mat og den slags. Når mørket kom gikk vi over til skift igjen. På denne måten tok det rundt 16-18 timer å få avviklet nattesøvnen for hver av oss, så litt soving i dagslys måtte vi regne med. Vi sov for det meste godt, men med ujevne mellomrom og av ulike årsaker hendte det at vi ble liggende våkne og vri oss. Enten fordi det var for lyst, for urolig eller for varmt, noen ganger fordi man ble vekket for å hjelpe til med ett eller annet (skjønt vi forsøker i det lengste å ikke vekke hverandre) og mot slutten kan mangelen på mosjon ha bidratt til ufrivillig nattevåk. Enkelte ganger følte man seg så pigg at man lot den andre sove i fem timer, og andre ganger byttet vi etter bare tre timer fordi utkikken ikke klarte å holde gluggene åpne. Den trøttheten som rammer en uheldig nattevakt på sjøen kan være så lumsk og fæl at man er sjanseløs, og selv om man reiser seg for å strekke på bena eller går inn for å lage mat så hjelper det ikke; man kan risikere å sovne mens man går. Om man skulle slumpe til å døse et minutt eller to sovner man likevel ikke på ordentlig, for utkikken sitter våken i bakhodet et sted og minner deg på at du egentlig ikke skal sove nå. Dermed blir man sittende og henge med hodet i ingenmannsland, og når man våkner etter noen minutter så spretter man opp og kikker rundt seg noen ganger før man glir tilbake i koma. Heldigvis forekommer den slags lammende trøtthet ikke så ofte, men det har hendt. Etter å ha fått sovet ut skikkelig i Martinique kunne jeg konkludere med at to firetimers soveskift når ikke åtte sammenhengende timer tømmersaging til knærne engang, men det fungerer likevel utmerket på sjøen, og med et par unntak har vi holdt oss til dette. Vi gjorde et ennatts-eksperiment med sekstimers skift. Det var herlig for den som sov, og fungerte vel ganske bra for utkikken, men det kan bli trist å sitte våken i seks timer på natten og ikke ha noen å prate med. Senere gikk vindroret i stykker igjen midt ute på havet, og sjøen var så grov at vi styrte for hånd i tre dager før vi fikk reparert det. Ettersom vi ikke engang kunne slippe roret i tretti sekunder gikk vi over til tretimersvakter, og det var nok den beste løsningen, forholdene tatt i betraktning. Vi har pratet med andre seilere om hvilke vaktordninger som fungerer best, og de fleste ser ut til å foretrekke en eller annen form for tre eller fire timers intervaller, selv om vi også har hørt om dem som kjører to, og da spiller det jo liten rolle om man har sovet aldri så dårlig, for det er jo bare to timer til man kan legge seg igjen. Men det er ikke til å komme fra at vaktbyttene stjeler mye tid som ellers kunne vært brukt til å sove, og også at sammenhengende søvn er atskillig bedre enn små høneblunder, så her gjelder det å finne en god mellomting.

Matlagingen over Atlanteren var et interessant kapittel. Vi hadde hamstret Corned Beef og pølser på glass i stor stil, pluss dansk hermetisk skinke, tunfisk, spaghettisaus og grønnsaker på glass i tillegg til basisvarer som ris, potet, pasta og mel og naturligvis en hel del annet. Jeg vil tro at vi fortsatt har en tredjedel av maten om bord, så vi har ikke lidd noen nød. Johan sto for en stor del av middagslagingen, av den enkle grunn at han meldte seg frivillig. Jeg har en tendens til å bli byssesjuk, særlig når det begynner å bli mørkt ute, så jeg gjorde min del av frokostgrøt-kokingen samt brødbakst. Vi merket begge at energibehovet sank etter hvert som gradstokken krøp oppover, og vi var jo avskåret fra å bevege oss særlig mye på våre 10 kvadratmeter, så de fleste måltider ble etter hvert både mindre og lettere. (Dette hindret oss selvfølgelig ikke i å senke hver vår meny på KFC dagen etter at vi ankret opp i Martinique.)

Vi førte loggbok hele veien, og hver dag noterte vi vær og vind, om vi hadde endret noe på seilene, sovet godt, fått fisk, sett eller gjort noe interessant og om vindroret hadde fungert bra. Pluss dagens middag. En rask gjennomgang av loggboken viser at vi spiste jo faktisk ganske variert mat ut ifra de forutsetningene vi hadde, og det er i grunnen ikke så rart, for vi funderte til enhver tid på hva vi skulle ha til middag neste gang. Poteten ble beklageligvis angrepet av en slags råte som gjorde den myk og stinkende, så etter to uker var ikke potet lenger noe alternativ. Gulrøttene gikk også hurtig under, men løken holdt hele veien. På spørsmål om hvilket atlantisk kulinarisk mesterverk Johan kommer til å minnes svarte han tortillalefser med stekt skinke og paprika (dag 8), men for min del må det nok bli pannekaker (dag 13 og 25), og vi var begge enige om at stekt gullmakrell (dag 10 og dag 15, de to dagene vi fikk fisk) var en höydare. Utover dette gikk det mye i makaroni/spaghetti med pastasaus, panert Corned Beef og ris, tunfisk og ris samt det som måtte ligge øverst av hermetiske grønnsaker eller pasta med stekt pølse og løk. Til dessert: en minisjokolade, og no’ ekstra hver lørdag, pluss Don Quijotes berømte bløtkake –ferdig sitronkakebunn, UHT-krem og hermetisk frukt- og en miniflaske musserende vin (vi lot som om det var champagne) på halvveien. Dessuten bakte vi brød med jevne mellomrom og gledet oss til å komme fram og spise is. Etter hvert fant vi ut at det lønte seg å lage dobbel middag så vi slapp å lage nattmat, og stakkaren i køya fikk dermed sove en hel frivakt uten å bli vekket av skrammel fra kjøkkenet.

Fram til Gran Canaria hadde hygienen på Don Q. blitt besørget av et arsenal våtservietter etterfulgt av lett jogg til dusjen når vi endelig kom i havn, men det holder ikke når man skal krysse oseaner. Ute på Atlanteren dusjet vi i saltvann ved hjelp av bøtte og svamp. Vanlig dusjsåpe og sjampo fungerer helt fint i saltvann så lenge man bruker dobbel mengde omtrent, og når dette er skylt bort med x antall pøser saltvann fylte vi et par liter vann i bøtta og vasket bort saltet med svampen. Slik fikk vi vasket både oss selv og cockpiten ren og fri for salt helt til neste bølgetopp skvatt over ripa. På Martinique startet vi hver dag med å hoppe i sjøen, og det er akkurat så herlig som det høres ut å plaske rundt i 28 graders vann når man har ligget og svettet halve natten.

Jeg har allerede nevnt måneformørkelsen den første natten. Blant øvrige værfenomener som krydret vår hverdag på Atlanteren fantes såkalte ”squalls”, hvor vinden kunne vri så mye som 90 grader og tilta kraftig i styrke, fulgt av et vanvittig regn som la sjøen paddeflat selv om det blåste aldri så mye. Dette kunne vare i alt fra ti minutter til èn time, og vi lærte oss ganske kjapt å se på skyene som kom at nå var det på tide å stenge lukene. Ettersom vinden vred så mye måtte vi dessuten holde et øye med seil og vindror, og for å slippe å fly inn og ut hele tiden var det enklest å kle av seg mest mulig og sette seg ute. Regnet var av herligste sort, av det slaget som kommer i bøtter av gangen. Det vasket ren rigg, dekk og seil og gjorde at man kunne ta i rep og liner uten å bli klissete av salt. Et annet merkelig fenomen utspant seg på reisens tiende, ellevte og tolvte dag og ga seg utslag i gul, disig himmel og dårlig sikt. Solen så ut som en litt blek fullmåne i tre dager, og hele båten var dekket av et tykt lag sand. Vi må ha fått restene av en sandstorm, vi befant oss jo vest for Sahara et sted.

Det må nevnes at til grunn for alt jeg har skrevet her ligger det faktum at båten rullet. Stor sjø fra flere kanter gjorde at båten rullet i nesten fire uker til ende, med unntak av noen få dager.

For min del satte rullingen begrensninger for bevegelsesfriheten om bord, i og med at man måtte bruke to armer og ett bein til å holde seg fast. Vi har ikke tall på hvor mange tekopper som skvalpet over eller hvor mye mat som gikk i dørken, ei heller hvor mange slag og dunk man fikk servert fra nærgående vegger og spisebord. Egg trillet ned på tærne våre, gafler tippet ut av matskålen i et ubevoktet øyeblikk, løksuppe landet i fangene våre og alt løst inventar skramlet hit og dit og holdt oss våkne i køya. På en måte var den konstante rullingen bra, den holdt oss skjerpet og våken og sikret at vi aldri foflytter oss i båten uten å holde oss fast, og vi lærte å ikke sette ifra oss ting som ikke tålte å gå i dørken. Men naturligvis var det slitsomt. Trøsten får være at man venner seg til alt, selv det å ikke kunne bestemme sine egne bevegelser.

Etter bare to dager var jeg delvis dekket med blåmerker over hele kroppen. På førstehjelpskurs hadde jeg lært at håndflaten (minus fingrene) utgjør cirka èn prosent av hudens overflate på et voksent menneske. Dette er greit å vite for at man skal kunne anslå omfanget av en brannskade, eller for min del, blåmerker. På denne måten beregnet jeg at jeg til enhver tid, under hele overfarten, var velsignet med blåmerker på minst 5 % av kroppen. De fleste av disse var på bein og armer, som man jo bruker til å ta seg for, samt et par stykker på ryggen, hoftene og rompa, til minne om de gangene man ikke rakk å ta seg for.

Men til tross for alt dette, så lenge selvstyringen fungerte og man ikke var alt for trøtt var det herlig å ha vakt. Så lenge vi bare stakk opp hodet og kikket rundt omkring en gang i kvarteret, var vi stort sett fri til å gjøre hva vi ville. Takket være slekt, venner og andre seileres gavmildhet var vi godt utstyrt med både film og bøker, og få ting var bedre egnet til å få tiden til å gå når man var alene på vakt. Johans mp3-spiller tok dessverre kvelden før vi var kommet halvveis til Karibien, så den ene spilleren vi har igjen gikk varm under lange nattevakter. Noen ganger (oftere og oftere) ble man lei av å sitte stille, men med litt oppfinnsomhet kunne man gjøre mange slags treningsøvelser ute i cockpiten, selv om plassen var noe begrenset og omgivelsene en smule urolige. I Lisboa kjøpte vi noen treningsbånd av gummi i et forsøk på å hindre kroppens muskulatur i å forsvinne helt. (Dette lyktes vi bare delvis med, da man som kjent må gjøre en innsats selv for at slike remedier skal ha noen effekt, og det holder dessverre ikke å trekke og dra i dem i fem minutter for at man ikke har annet å gjøre.) Om vi følte for å gjøre nytte for oss kunne vi alltids rydde i proviantlagrene, stable hermetikkbokser så de ikke slo mot hverandre, kontrollere tørrvarene for fukt eller ta opp vann fra kjølsvinet hvor det kommer inn noen liter i uka, vaske doen eller dørken, skrubbe sot fra bunnen av kasserollene. Og mange ganger var det deilig å bare sitte i cockpiten på dagen og titte på flygefisk som suste to og to rundt bølgetoppene, eller om natten når man kunne myse på de tjukke flakene med morild som vi pløyde igjennom og som glitret så sterkt at hele akteren på båten ble opplyst.

KARIBIEN, PANAMA OG PANAMAKANALEN

Panamakanalen

Deler en drink på MartiniqueJohan padler

DQ sluses inn

I PanamakanalenMoring i Panamakanalen

Etter å ha krysset Atlanteren var det akkurat så herlig å komme frem til Karibien som vi hadde trodd det skulle være. Ettersom vindroret brøt sammen på Atlanteren bestemte vi oss for å få det fikset en gang for alle. I marinaen i Anse Mitan fant vi sveiseren Charles, og tre ganger fikk han lappe sammen vindroret på ulike steder før vi ble fornøyd. Etter lang tids overveielse bestemte vi oss dessuten for å gå til innkjøp av en autopilot. Delvis fordi vi ville føle oss sikre på å ikke havne i den samme klemma som vi gjorde på Atlanteren, men også fordi vi visste at vi skulle krysse stillebeltet på strekningen fra Panama til Galapagos, hvilket innebærer en del motorgang. Og et vindror fungerer bare hvis man har vind! Autopiloten, en Simrad TP22, ble gitt navnet Bertil.

Tre uker gikk fort, og omsider følte vi at tiden var inne til å røre på seg igjen. Vi hadde aldri regnet med å bruke særlig lang tid i Karibien uansett. Overfarten fra Martinique til Panama var unnagjort på 11 dager, og vi hadde god vind nesten helt frem. En dag logget vi 150 nm -ny døgnrekord. Hver natt ble vi underholdt av et forrykende lyn- og tordenvær i sør, men det prøvde aldri å nå oss. Vi var mindre plaget av squalls og mer plaget av sjøsyke -det vil si, jeg var sjøsyk. Johan, derimot, ser ut til å ha fått permanente sjøbein etter at vi krysset Den engelske kanal. Vindroret fungerte helt glimrende. Vi fanget fisk, bakte brød og gledet oss til å komme fram til Panama.

Den siste dagen før ankomst fikk vi imidlertid problemer med riggen. Festet på styrbord salingshorn knakk halvveis av, og vi var bekymret for om masten skulle tåle belastningen om salingshornet røyk. Heldigvis døde vinden samme dag, så vi kunne rulle inn forseglet og gå videre med motor og tre rev i storseilet. Stemningen var likevel ganske svett det siste døgnet -et rigghavari like utenfor Panama sto ikke høyt oppe på ønskelista hos noen av oss. Men denne gangen gikk det bra.

Colon, som er Panamakanalens by på Atlanterhavssiden, er tungt kriminelt belastet og turister som vandrer alene omkring der er nesten garantert å bli ranet. Det beste er å ta taxi. De er billige og overalt, og annenhver taxisjåfør er dessuten agent og mer enn villig til å hjelpe deg

med papirmølla som man må forsere for å komme seg igjennom Panamakanalen (for en neve dollar mer, selvsagt). Så i Colon tilbragte vi en del tid på yachtklubben, sammen med de fleste andre som ventet på transit.

Normalt får seilbåter påregne en ventetid på rundt to uker i Colon før transit, og vi var intet unntak. Men på to uker rekker man å få mange venner! Og vi hadde nok å gjøre. I tillegg til å være sosiale på yachtklubben fikk vi reparert salingshornet og gjort storhandel. Jolla vår eksploderte en dag og måtte repareres. Som skikken blant seilere i Colon tilsier gikk vi gjennom kanalen som mannskap på en annen båt, for å hjelpe dem men også for å øve oss litt til det ble vår tur.

Panamakanalen forbinder Karibien, og dermed Atlanterhavet, med Stillehavet. Den består av til sammen seks sluser, tre på hver side av kanalen. I midten ligger Lake Gatun, en tidligere regnskog, men nå satt under vann for å lose skipstrafikken mellom verdenshavene. Foruten alt papirarbeidet kreves det at enhver seilbåt har en kaptein, en los og fire mann til å håndtere rep om bord, såkalte ”line handlers”. Når man skal sluses fra Colon og ut i Stillehavet går man inn i slusene på kvelden. Man blir lukket inn i slusene før vannet heves 26 fot. Dette skjer tre ganger, til sammen heves man rundt 26 meter, og deretter går man ut i innsjøen hvor losen blir plukket opp og drar hjem. Man fortøyer båten til en moring for natten, og neste morgen kommer en ny los ombord. Deretter krysser man innsjøen og kommer frem til slusene hvor man i tre omganger blir senket ned til havsnivå igjen. I det de siste portene åpnes er man ute i Stillehavet!

I tillegg til å komme lengst borte fra, ha den minste båten samt være yngst hadde vi den mest hjelpeløse gummibåten. Vi brydde oss aldri om å skaffe en påhengsmotor til jolla, og i Colon hvor det var nesten èn sjømil fra ankerplassen og inn til Yachtklubben fikk vi virkelig trent padlemusklene. Det gjorde egentlig ikke oss så mye -etter mange dager på en liten båt var det bare godt å få kjørt seg litt- men ingen andre på ankerplassen hadde hjerte til å passere oss med sine 15hesters påhengere, og følgelig fikk vi slep omtrent hver eneste gang vi skulle padle noe sted. I løpet av de to ukene i Colon tror jeg vi lyktes i å padle hele strekningen kanskje to ganger.

Dagen for vår transit kom omsider. Losen kom om bord klokken fem på ettermiddagen, og slusingen foregikk omtrent som det hadde gjort sist gang på øvingsturen, bortsett fra at vi var tre båter knyttet sammen i slusene denne gangen. Don Q. på styrbord side, den britiske tomasteren Speedwell i midten og en tysk katamaran ved navn Mahini til babord. Det var riktignok litt turbulens i slusene, men ikke verre enn at vi hadde kontroll. Alle liner ble håndtert fra Speedwell, det samme ble ratt og motor. Jeg misunner ikke kapteinen, John, som for første og muligens siste gang opplevde å styre fire skrog med sin båt samtidig.

Natten i Lake Gatun var like fantastisk. Moringene er store nok til å sitte i mange timer og drikke vin på, det kan vi nå bevitne. Når fem stykker skal sove i vår lille båt blir det fort trangt, men det gikk ved at to sov i sengene, en på dørken, jeg grov ut en liten hule blant alt vårt jordiske gods i forpiggen og sistemann fikk sove på moringen. Dagen etter høljet regnet ned store deler av dagen, men det letnet noe da vi kom til de siste slusene. Miraflores-slusen overvåkes av et webkamera, og etter litt mas fikk vi losen til å kalle opp kontrolltårnet og zoome inn Don Q. så foreldre og venner kunne se oss på Panamakanalens nettsider idet vi ble sluset ut i Stillehavet.

17. mai tømte vi frokostbuffeten på nærmeste hotell i mangel av bunad og folketog, og dagen etter vendte vi nesa mot Galapagosøyene, 900 nm unna.

GALAPAGOS

Galapagos Islands

GalapagosgekkoGalapagoshai!

ØglerPelikan

Vi hilser på sjøløverInga filmerJohan klar til snorkling

For min del var dette det tyngste legget vi har gjort så langt i løpet av våre ti måneder på sjøen. Jeg tror nok ikke at jeg var mentalt forberedt på at vi skulle bruke 22 dager på 900 sjømil (men GPS’en vår logget 1600 sjømil… sånn er det å gå på kryss). Allerede den første dagen gled jeg i cockpiten og karnøflet en stortå. Jeg blødde som en gris, men etter å ha bøyd den og trukket litt i den fant vi ut at den var ikke brukket, altså heldigvis ingen grunn til å snu. Sjøsyken fikk også satt seg skikkelig denne gangen. Vi var stadig bekymret for om vi hadde nok diesel til å klare oss helt fram om vinden døde, og vi tok noen lange omveier for å finne vind. Vi lå på kryss med strømmen imot oss -ingen ideell situasjon, og det hjalp ikke akkurat for framdriften. Rullingen fra Atlanteren og Karibien hvor vi hadde vind og sjø med oss var erstattet med motvind, motsjø og motstrøm, og påfølgende brutal stamping og kraftig krenging til den ene eller den andre siden. Vi tok inn vann gjennom ankerboksen (tror vi -den problematikken ligger i genene på en båt som vår) og mellom skrog og dekk og i kjølsvinet. Ikke mye, bare akkurat nok til at alt inventar ble vått og etter hvert muggent, hermetikken rusten og kjeksene bløte.

Men selvfølgelig hadde denne etappen sine gode sider. Vi stekte haugevis med pannekaker for å holde humøret oppe, og telefonkontakten med hjemmet hver fjerde eller femte dag gjorde at man ikke følte seg helt isolert. Vi leste bøker og holdt oss til vårt gamle rituale med å tilbringe noen timer sammen i cockpiten hver kveld når det ble mørkt for å få litt sosial omgang -vi sover jo på skift når vi segler, så vi ser ikke mye til hverandre ellers. Vi tittet på morild og ljugde i hop stjernebilder (og ønsket at vi hadde tatt med et stjerneatlas) og gledet oss til å komme frem og treffe venner fra Panama.

Vi fisket ikke mye på overfarten fra Panama til Galapagos, vi har omsider lært oss å ikke kaste ut lina når vi ikke vil ha fisk, og i begynnelsen orket vi ikke tanken på å dra en fisk om bord i båten. Riktignok har vi plukket opp noen triks for å unngå full slåsskamp med påfølgende blodbad i cockpiten -vi skvetter litt sprit i gjellene på fisken før vi drar den over rekka, så dåner den på sekundet- men det er likevel noe ordentlig griseri, og vi hade cockpiten full av dieselkanner og dermed liten plass til å tumle rundt med en eventuell fiskefangst. Men et stykke ut i uke to ble vi smått sugne på fersk gullmakrell, så vi slapp ut snøret og krysset fingrene. Senere samme natt hylte det i bremsen, og Johan holdt kleppen klar mens jeg snellet inn snøret. Det virket imidlertid som om vi hadde fått en ordentlig slappfisk på kroken, for den var tung, men ga oss likevel ikke mye til kamp. Da vi fikk den inntil båten skjønte vi jo hvorfor; det var ingen fisk, men en halv flytevest i barnestørrelse. Godt inngrodd med skjell og sjøgress var den også, så den må ha ligget i vannet en stund. Vi plukket den løs og kastet den tilbake i sjøen igjen, men vi fisket ikke mer den natten. Selv om vi vet at sjansen er liten for at det var en unge inni da den gikk i vannet første gang, er det nok ingen seilere som kan fiske en flytevest opp av vannet en mørk natt uten å grøsse.

Og etter 22 dager kom vi altså fram til Santa Cruz, Galapagos. Ettersom vi hadde brukt så lang tid på overfarten antok vi at de fleste av våre venner som hadde seilt iveg på omtrent samme tidspunkt sannsynligvis ville befinne seg der, om de da ikke seilte videre. Det stemte ganske bra, og det ble noen hjertelige gjensyn med venner som så smått hadde begynt å lure på hvor det ble av oss. Vi gjorde unna en del gåturer i løpet av de neste dagene; det gjorde godt å strekke på beina igjen.

En dag da Johan hadde byttet olje nektet motoren å starte. Etter mye mekking og bannskap satte vi en mekaniker på saken, og selv om han var den typen mekaniker som selv genererer mye bannskap (ved at han ankom med en ølboks i hånda og slapp tungt verktøy rett ned på tredørken mens han indikerte at motoren vår var ”antikk” og burde hives på sjøen) så fikk vi med hans hjelp sparket jerngenuaen i gang. Prisdiskusjonen som fulgte etterpå er en annen historie, men vi vant i hvert fall.

Vi dro med noen amerikanske venner i deres båt på todagerstur til Isabela, en av øyene som ligger 45 nm lenger vest. I motsetning til Santa Cruz, som er turisthovedataden på Galapagos, er byen på Isabela lite annet enn en landsby. Der snorklet vi med sjøløver, tittet på den snodige galapagospingvinen, småhaiene, de blåfotede boobiene og havskilpaddene, gikk lange turer på endelose strender og klatret omkring i lavalandskap okkupert av iguaner. Isabela er uten tvil det vakreste stedet vi har vært på hittil. Etter to dager der vinket vi våre venner avgårde til Marquesas og tok taxibåt tilbake til Santa Cruz, hvor Don Q. ventet.

OVER STILLEHAVET FRA GALAPAGOS TIL FRANSK POLYNESIA

Fransk PolynesiaMooreaBora Bora

Empire tar oss igjen på StillehavetVi utveksler gaver med EmpireInga på dekk

TahuataJohan knekker kokosnøtterJeg prøver å greie ut fiskelina

Johan snorklerFlyvrak på TahitiSolnedgang over Moorea

DrikkenøttFortøyningsplass for jollaPå fjellturKauehi

Den 1. juli dro vi opp ankeret, skrubbet bort det verste sjøgresset fra kjettingen og vendte snuta mot resten av Stillehavet. Det var ikke fritt for at vi var en smule spente, samtidig som vi begge hadde følelsen av at dette skulle bli bra. Det var ikke vår første lange etappe -vi gjorde jo Atlanterhavet på 25 dager og Panama – Galapagos på 22 dager, men det er likevel alltid en viss spenning knyttet til lange etapper. Ikke minst på grunn av all tiden som går med til forberedelser som innkjøp og plassering av mat, sjekk av mast og rigg, vask av båt og alt mulig annet. Man får følelsen av at det er noe stort på gang.

Men denne gangen gikk hele overfarten så lett som bare det og vi hadde begge følelsen av at vi kunne fortsatt en liten evighet. Vi kom fort inn i vår gamle firetimers vaktordning, og etter hvert som vi fjernet oss lenger og lenger vekk fra Galapagos og Humboltstrømmen ble vannet varmere og været mer stabilt. Vi sov, laget mat, bakte brød, pratet, tittet på stjerner, vindroret, morild og flygefisk. Nesten hver morgen plukket vi flygefisk og små blekkspruter fra dekk. Vi fisket, men fiskelina som holdt så bra over Atlanteren ble altfor veik for de ruggene som nappet på Stillehavet, og krokene våre forsvant èn etter en ned i dypet. Vi ryddet litt og fjernet vann fra kjølsvinet med jevne mellomrom, så på film og hørte på musikk, skrev flaskeposter og førte loggbok. Vi snudde eggene opp-ned hver tredje dag for at de skulle holde seg (ellers fester plommen seg i skallet, og egget blir dårlig). Vi spiste opp samtlige bananer på bananstokken i løpet av den første uka fordi alle ble modne samtidig. Strekningen fra Galapagos til Marquesas er dessuten perfekt for den som vil ha fred og ro til å lese alle de bøkene man gjerne skulle vært igjennom men som gjerne samler støv i bokhyllen fordi det alltid står en mer underholdende og lettlest bok ved siden av. Vi leste dag og natt.

Vi har holdt kontakten med et stadig voksende nettverk av båter som gjør mer eller mindre samme strekning som oss på mer eller mindre samme tidspunkt, og under overfarten til Marquesas holdt de fleste kontakten via epost. Vi fikk aldri ordnet med internettforbindelsen til sjøs, og derfor holdt vi våre andre seilervenner informert gjennom å sende SMS fra satellittelefonen til våre venner på Veritas, som inkluderte våre rapporter i sine oppdateringer til resten av ”Stillehavsgjengen”. Innkommende epost ble tatt hånd om på elegant vis av pappa Sæther som ringte på satellitten og leste høyt fra innboksen et par ganger i uken. På det viset kunne vi opprettholde en viss kontakt med omverdenen selv midt på Stillehavet, og det ga oss en følelse av fellesskap der ute.

Noen dager før vi dro fra Galapagos møtte vi norske Heidi og Eivind på Empire. De planla å dra videre uka etter oss, og vi spøkte med at de skulle ta oss igjen på min bursdag den 22. juli og kaste over en Snickers. Underveis holdt vi kontakten via SMS på satellitten, og deres posisjonsrapporter viste at de nærmet seg med stormskritt. Natt til 23. juli fikk vi radiokontakt, og dagen etter så vi hvite seil i horisonten. Et vakkert syn etter nærmere tre uker med bare blåmyr! De seilte noen knop raskere enn oss, og da de kom helt inntil nøyde de seg med å ha storseilet oppe så vi kunne holde noenlunde samme fart. Vi ropte, pratet på radioen og tok bilder av hverandre. Egentlig hadde de en plan om å ta Don Q. på slep og invitere oss over på middag, men akkurat denne dagen gikk sjøen litt høyere enn vanlig, så vi ble enige om at det var en anelse risikabelt. I stedet kastet Eivind over et rep, og vi kunne hale inn bursdagspresanger og annet smågodt -en flaske vin, pannekaker, nybakt brød og dessuten en ny gummiblekksprut (Empire Spesialsquid), komplett med wire og kroker. For en service! Timingen kunne ikke vært bedre, fordi vi hadde mistet vår siste blekksprut dagen før da nok en diger rugg røyk fiskelina og stakk av med alt som var. (I løpet av de neste par dagene halte vi inn to digre gullmakreller, takket være denne blekkspruten og dobbel fiskeline.) Vi sendte tilbake noen magasiner og dessuten ekte svensk sild på boks, og etter noen timer satte Empire opp farten igjen og seilte videre mot Hiva Oa. Pannekakene og brødet ble spist opp lenge før de forsvant i det fjerne. Vi hadde radiokontakt med jevne mellomrom hele dagen og et stykke utover natten.

Og noen dager etterpå så vi land for første gang på èn måned i det vi ankom Hiva Oa i Marquesasøygruppen. Marquesasøyene er som digre grønnkledte fjell og ruver godt i horisonten, så enhver seiler som ankommer fra Galapagos etter tre-fire uker på sjøen kan nyte synet av land i det fjerne lenge før man er fremme. Ved ankomsten til Hiva Oa ble vi møtt av Empire, men også våre venner Linda, Jeff og Deirdre som vi møtte første gang på Galapagos. De kom ut i jolla og hjalp oss med å legge ut anker i akteren, og samme kveld ble det middag på deres båt Serafin. Det ble et hyggelig gjensyn, og en flott start på Marquesas-oppholdet.

Dagen etter bega vi oss ut på tur i retning landsbyen Atuona, tre kilometer fra ankerplassen. Hiva Oa har ingen form for offentlig transport, det ser ut til at alle har hver sin pickup i stedet. Vi var imidlertid mer enn glade for å få brukt beina litt etter å ha slitt benkene i cockpiten i en måned, men vi kom likevel bare litt over halvveis før en bil stanset og signaliserte at vi skulle hoppe opp på lasteplanet. Vel fremme i landsbyen fikk vi omsider vår etterlengtede øl (Johan), brus (jeg) og is (begge), og i tillegg fikk vi oppgradert fiskeutstyret (vi trengte en tjukkere line, og de to gullmakrellene vi fikk hadde tygget i stykker vår Empire Spesialsquid) og handlet inn mat. Marquesas er dyrt, akkurat som resten av Fransk Polynesia, men vi var blitt temmelig flinke til å holde igjen når vi handlet -oftere og oftere nøyde vi oss med basisvarer som mel, poteter, pasta, ris, smør, tørrmelk, egg og Cadbury’s (ikke si meg at sjokolade ikke er en basisvare). Produksjonslinjen for brød, pannekaker og pai gikk tross alt så det grein under hele overfarten.

Serafin og Empire dro deretter sørover fra Hiva Oa ned til lille Tahuata, og etter noen dager med nødvendig båtvask, klesvask og innkjøp av mat fulgte vi etter. Vi har hørt et sted at Baie Hanamoenoa på Tahuata er kåret til den tredje fineste ankerplassen i hele Fransk Polynesia. Jeg kan vanskelig forstå at det skulle være nødvendig å skape to steder vakrere enn dette, for denne bukta er nok på det nærmeste perfekt -hvit palmestrand, krystallklart vann, rokker som svømmer deg i møte med grasiøse, undervanns-akrobatiske bevegelser allerede før ankeret er nede og høye, dramatiske fjell i bakgrunnen. ”Kvalmende idyllisk” ville vært en bra karakteristikk om man var i det kyniske hjørnet, men når man styrer båten stille inn mot dette postkortet av en ankringsvik med kveldssol over skulderen er det som om all kynisme og øvrige negative tendenser forsvinner med et poff. Så der står man, da, og gliser som en idiot.

Den andre dagen i Baie Hanamoenoa dro vi på dagstur med Serafin for å rusle rundt i landsbyen Vaitahu samt snorkle i Baie Hanatefau nær lansbyen Hapatoni noen mil lenger sør på Tahuata. Vi svømte omkring med noen spektakulære rokker og akvariefisk. Hai og delfin lot imidlertid vente på seg (noe må man spare til siden). Tilbake på ankerplassen var det storslagen pizzafest på Empire, med intet mindre enn fem båter representert, og dagen etter fant nordisk mesterskap i volleyball sted på stranda.

Vi er såpass sent ute i sesongen at vi fikk ikke brukt så mye tid i Marquesas som vi skulle ønske, men samtidig var vi ivrige på å dra videre. Derfor brøt vi opp fra ankerplassen samme dag som de andre for å vende nesa mot Tuamotu-arkipelagoen. Men først svingte vi innom landsbyen dit hvor vi hadde dratt med Serafin noen dager tidligere, for å fylle opp lagrene med frukt og vann samt hilse på våre venner på den britiske båten Vadis, som vi møtte for første gang i Panama. I det vi ankret opp (noe som tok tid, for ankringsplassen var langt fra ideell; brådyp og med koraller overalt på bunnen) kom noen lokale jenter roende for å hilse på. De ville eskortere oss inn til land og ventet mens vi gjorde ferdig oppankringen. De slo i hjel ventetiden med å titte rundt i båten, hoppe fra dekk samt låne Johans snorkleutstyr. En mann fra landsbyen kom også innom for å hjelpe oss med å finne frukt, og da vi kom inn til landsbyen ble vi overlevert to bæreposer fulle med sitroner, bananer (de ørsmå søte) og pamplemoose, som kan minne om en enorm grapefrukt. Frukt fantes i rikelige mengder overalt og var gratis, men jeg vet ikke om det kanskje kan være litt ufint å begi seg ut på slang når man skal hamstre. Det vanligste er nok at man får frukten, som vi gjorde, eller at man spør om man kan plukke. Dagen etter gikk vi på rusletur og fulgte en gjengrodd vei opp i fjellet og nøt den spektakulære utsikten over ankerplassen og Stillehavet.

På Tahuata ble vi omringet av unger hver gang vi sto stille i mer enn to minutter. De kom løpende fra alle kanter for å prate, og selv om det var litt vanskelig ettersom vi ikke prater særlig mye fransk og slett ikke polynesisk, men noen få av ungene pratet to ord engelsk, så den viktigste informasjonen fikk vi jo utvekslet (stort sett navn og alder). Da vi skulle sette gummibåten i vannet og padle tilbake til båten var det ørlille havnebassenget plutselig fullt av unger som skulle hoppe fra jolla og slepe den omkring, så vi svømte med dem en stund mens de gjorde alt de kunne for å underholde oss. Vann-akrobatikk er tross alt et internasjonalt anerkjent substitutt for felles språk. Vi kan trygt konkludere med at unger er mye det samme hvor enn i verden man er; gutta konkurrerte om hvem som kunne holde pusten lengst og slå kollbøtter i vannet flest ganger, og jentene ville vite om vi var gift og hadde mammaer og pappaer hjemme.

”The Tuamotus” ligger mellom Marquesas og Tahiti (som tilhører Selskapsøyene) og består av en masse små atoller med rev hele veien rundt, bortsett fra ett eller flere små pass hvor man kan smette inn. Ingen av atollene er høyere enn sin høyeste kokospalme, altså rundt 14 meter, og de har som regel en liten landsby, en kirke, en liten butikk og kanskje en småflystripe. Vi endte med å dra til Kauehi, hvor også Empire og Bahati lå.

De kom fram til Kauehi noen dager før oss, og de hadde ikke kastet bort tiden. Sammen med de tre-fire andre båtene på ankerplassen hadde de dagen før vært på omvisning på Kauehis perlefarm, og samme dag som vi kom var det duket for byttedag på Empire. ”Perlekongen” Taiaihue driver ikke bare perlefarmen, han har også en finger med i det meste annet som foregår på Kauehi, og utpå dagen kom han ut med datteren Jess og sønnen hennes som assistenter. Det ble rigget opp byttebord med tre store perlehauger på det ene og byttevarer fra oss seilere på det andre: capser, kosmetikk, dykkemasker, DVD’er, klær, sigaretter, lommelykter og alt mulig annet. Både Empire og Bahati var riktig godt utstyrt med byttevarer og byttet til seg store hauger med perler, mens vi så oss fornøyd med at vi fikk byttet bort den ubrukelige tynne fiskelina for en ørliten neve svarte perler.

Dagen etter var det søndag, og i likhet med nesten alle de andre på ankerplassen gikk vi i kirken for å få med oss no’ goodwill på veien videre -eller mest for å høre syngingen. Polynesiere er veldig religiøse, og hele landsbyen befant seg i kirken. De fleste var riktignok i koret -det var en veldig liten landsby.

Like ved ankerplassen på Kauehi lå et helt fantastisk rev. Johan dro med Eivind, Josh og Mike (de er på Bahati) for å snorkle og kunne rapportere om opptil flere tilfeller av hai. På ett tidspunkt rundet Mike et rev og befant seg plutselig ansikt til ansikt med en liten hvittipp-hai som kom rundt den andre veien. Han sverger at han nesten dreit på seg av skrekk (men det gjorde nok haien også). Senere på dagen dro jeg med Nat, kaptein på Bahati, for å sjekke forholdene på revet, og det er kanskje det mest fantastiske jeg har sett, til tross for at haiene var over alle hauger etter menneske-invasjonen tidligere på dagen. Revet var så grunt at man måtte holde inn magen og la seg drive omkring, og alle de merkelige akvariefiskene avgjorde at jeg ikke var spesielt farlig, så de stimet omkring meg på alle kanter. I stedet for hai fikk jeg øyenkontakt med en murene, og det er jo heller ikke verst.

Derfra gikk ferden videre til Tahiti, stedet hvor alle møter alle. Seilasen til Tahiti gikk som smurt, og 40 nm fra havna i hovedstaden Papeete fikk vi en diger gullmakrell på den korteste lina. Vi lot den slite seg ut før vi tok den inn (ingen vits i å krangle med de gutta der når de er i toppform), og etter å ha blitt servert den vanlige velkomstdrinken -en raus dose kjøkkensprit, rett i gjellene- var det en avslappet fisk som ble halt om bord. Gullmakrell, dorado, mahi-mahi eller dolphin fish, kall det hva du vil, er det vi fanger mest av de gangene det napper. Det er en delikatesse av en fisk, som for øvrig har lite eller ingenting til felles med delfin (eller makrell, så vidt meg bekjent), til tross for navnet.

I løpet av den tiden vi var på Tahiti møtte vi igjen mange ”gamle” venner fra tidligere ankerplasser. Med trådløst internett på ankerplassen, en møkkete båt og kjentfolk over alt fikk vi nok å henge fingrene i, og tiden fløy. I tillegg gjorde vi storhandel (basisvarer og litt ekstra) for å slippe å måtte gjøre det på en stund, og vi testet våre nye svømmeføtter og snorklet rundt omkring, blant annet på et lite småflyvrak utenfor flyplassen.

På Tahiti ble vi en liten uke mens vi traff gamle og nye seilervenner og utforsket hovedstaden Papeete både over og under vannet (så å si). Da vi følte oss ferdig med Tahiti seilte vi de knappe 15 sjømilene til Opunohu Bay på naboøya Moorea. Opunohu Bay er en av de to store vikene på Moorea og kjent fordi det var der kaptein Cook faktisk kastet ankeret -og ikke i Cook’s Bay, den andre viken, som navnet kanskje skulle få en til å tro.

Andre dag på Moorea var det duket for rusletur i stor stil med våre norske venner på Empire og Simmer Down. Turen gikk opp til et jordbrukssenter hvor de hadde fantastisk god iskrem, videre oppover og gjennom skogen til et utkikkspunkt hvor iskremen ikke sto mye tilbake for den forrige, og ned igjen tilbake til ankerplassen via Cook’s Bay. Lars og Martin på Simmer Down imponerte med å klatre opp palmer, tornete trær og spinkle trestammer etter kokosnøtter, appelsiner (som smakte sitron) og papaya, og turen varte fra tidlig morgen til utpå ettermiddagen -først klokka fem var vi tilbake på båten.

For riktig å plage vår forsvinnende beinmuskulatur dro vi ut på fjelltur dagen etter sammen med representanter fra Empire, Bahati og en annen amerikansk båt på ankerplassen. Turen startet hardt idet vi måtte forsere en hage godt bevoktet av ilske hunder, og derfra gikk vi etter fjellryggen mer eller mindre rett oppover (sånn kjentes det i hvert fall). Og hver eneste gang vi stoppet for å trekke pusten så vi at utsikten over ankerplassen og revet ble mer og mer fantastisk, og det drev oss videre -en stund. De to sprekeste karene småjogget på lette bein hele veien opp, mens vi andre ga oss et stykke over halvveis da det hadde regnet så lenge at vi var redde vi måtte skli på rompa hele veien ned igjen fordi stien var blitt gjørmete. Dermed tok vi oss til en idyllisk klynge med nåletrær og holdt sjokoladen klar til karene kom ned igjen. Det var såpass bratt at man måtte ta hendene til hjelp stadig vekk, men det var ikke umenneskelig bratt -jeg fikk bare en påminnelse om hvor fort beinmuskler tar kvelden når man bor på en liten båt, og knærne mine skranglet hele veien ned. Men herlig var det! Moorea står for oss som en riktig paradisøy, umulig å se seg mett på, med tett skog, bratte fjell og ymse frukttrær overalt. Vannet på ankerplassen var det klareste og reneste vi har sett hittil, og Johan snorklet med rokker så tamme at han kunne klappe dem idet de gled forbi.

Etter noen fine dager på Moorea var vi klare til å seile videre mot Bora Bora, siste destinasjon i Fransk Polynesia. Seilasen dit tok oss litt over ett døgn og gikk aldeles utmerket. Like etter middag (selvsagt) fanget vi vår hittil største gullmakrell på stanga. Vi har ikke noen fiskevekt, men den var like lang som cockpiten og så stor og sinna at vi måtte la den slite seg ut før vi kunne ta den inn. Vel inne var den imidlertid så utslitt at den hadde spydd opp en gjelle, så ”velkomstdrinken” var kanskje bortkastet. Men vi tok det uansett helst på den sikre siden for å slippe slåsskamper i båten. I mangel av kjøleskap saltet vi fisken, og vel fremme på Bora Bora ga vi bort en tredjedel av fangsten til en amerikansk soloseiler, mot at vi fikk låne plass i fryseren hans til litt av vår del -og resten ble middag samme kveld. På Bora Bora feiret vi ett år på sjøen med middag på den berømte restauranten Bloody Mary’s sammen med Bahati, men ingen berømtheter var innom akkurat den dagen.

COOK ISLANDS, NIUE OG TONGA

Aitutaki

Ankerplassen på Aitutaki

ScooterturNiue

Lunsj på badekarkantenJollekranPlukker bananer på Niue

JolleregattaTongaGrill-umo\'en

VolleyballturneringJohan i bushen

PadleturSitronslangFeliciaFelicia

Dagen etter heiste vi seil og vendte nesa mot Cookøyene. Etter en uke på moring var det godt å seile igjen, og vi lunket av gårde i tre-fire knops fart. Det ble ingen fisk på oss denne gangen, men en og annen blekksprut lot seg friste. Først kom en liten tass som vi kastet uti igjen, og ikke lenge etterpå halte vi inn en arm like stor som hele den første blekkspruten. Johan kjørte et kort uvitenskapelig eksperiment og kunne konkludere med at blekksprutarm har god festeevne på både menneskearm og cockpit, men vi følte ikke for fritert blekksprut den dagen og lot den derfor følge sin forgjenger over ripa.

Etter fem dages seilas var vi fremme på Aitutaki. Øya er omringet av et korallrev, og kun små båter kan ta seg igjennom den mer enn èn kilometer lange passasjen som utgjør inngangen inn til ankerplassen. Passasjen er dessuten trang, ikke mer enn 50 meter bred, med en konstant utgående strøm som holder 4 knop på det verste. Større båter må ankre utenfor revet, hvor de er mer utsatt for vær og vind. Vi er per definisjon en liten båt, men vi hadde ikke mange desimeters klaring under kjølen der vi manøvrerte oss inn. Vi var heldige og slapp å vente på flo, og vi fikk ikke mer enn 1.5 knops motstrøm -vi hadde ikke noe problem med å takle det, men det var likevel spennende nok. Vel inne fikk vi etter litt frem og tilbake fortøyd med liner til land og anker foran. Inne på ankerplassen var vi fem båter som skapte et visst internasjonalt miljø -vi skandinaver, en amerikansk båt, en australsk, en bulgarsk og en chilensk. Vi kom akkurat i tide til seglernes grillfest inne på land!

Våre venner på Bahati kom dagen etter, og de var ikke like heldige i forsøket på å smette gjennom inngangen -halvvegs mellom ankerplassen og revet sto de bom fast i sandbunnen, og en redningsaksjon måtte settes i gang for å få tauet dem ut igjen. De ankret utenfor revet, og utpå kvelden fikk vi lokket mannskapet til land med kalde pils som lokkemiddel, men kaptein Nat var dypt rystet og tilbragte resten av dagen om bord. (Heldigvis tødde han opp noe senere.)

Den 14. september var Johans bursdag. Vi inviterte Bahati med på feiringa, og vi startet allerede tidlig på morgenen med å leie scootere hos Rino’s Rentals. Rino var halvt norsk, men han hadde aldri vært i Norge og snakket ikke norsk. Han så ikke norsk ut heller -det eneste som kunne tyde på at han hadde norske gener var datterens øyne, som var knallblå. Hun var miss Tiarè 2005. Tiarè er den karakteristiske hvite blomsten som er så typisk for Polynesia. Damene går med slike bak øret -venstre øre betyr at man er opptatt, høyre at man er ledig. Eller omvendt. Men tilbake til scooterturen; vi kjørte rundt hele øya, den er ganske liten så det tok ikke lang tid. Så vi kjørte en runde langs flystripen og jaget et fly i ferd med å ta av, og deretter plaget vi kjøretøyene opp på Aitutakis to utkikkspunkter, henholdsvis 124 og 119 m.o.h om jeg husker riktig. Det er ikke veldig høyt, men vi hadde likevel helt utrolig utsikt i alle retninger -dette var en dag med ganske hard vind, og vi kunne se sjøen gå høyt på den ene siden av øya mens den var helt flat på lesiden.

Senere på dagen dro vi på restauranten Puffy’s som holdt buffet og danseshow for kvelden. Puffy kom selv og hentet oss på kaia. Buffeten var både stor og innholdsrik, og vi måtte gjette oss til innholdet på en del av fatene. Johan og Josh holdt seg trofast til det Internasjonale Buffetreglementet: 1) spis mye og 2) spis dyrt sånn at 3) de som holder buffeten går med dundrende underskudd. Etter endt bespisning fikk vi servert et forrykende danseshow, og på slutten ble mange av gjestene dratt opp på scenen, oss inkludert. Både vi som danset og de av gjestene som ble sittende igjen hadde det nok utrolig gøy. Ikke minst Johan, som fikk tre jenter i kokosnøtt-BH svermende rundt seg!

Dagen etter var det rugby-oppgjør mellom Aitutaki og erkerivalen Rarotonga. Det var ingen aldersgrenser på lagene, så opptil tre generasjoner fløy omkring på banen. Dette er ikke uvanlig, men det krever noen ekstraregler: Spillere over 60 har røde shorts, i stedet for de vanlige hvite. De kan ikke takles, og de er de eneste som kan score (!). Aitutaki fikk rundjuling. Alle hadde derfor store forventninger til rivalenes fotballoppgjør uka etterpå, men der gikk det ikke stort bedre.

Utpå kvelden havnet vi sammen med Josh og Mike på god, gammeldags fæst. Lokalet, som ligger like ved kaia, var ikke mer enn et betonggolv, stolper og tak, men det var stinn brakke og fri flyt av medbragt. Og alle danset i stedet for å slåss. Like greit, egentlig, for polynesiere er tradisjonelt veldig store og et par slåsskjemper i aksjon kunne lett revet ned hele lokalet.

Alle som bor på Cookøyene er tospråklige, de snakker lokal maori i tillegg til engelsk. Derfor virker det som om de synes det er naturlig med to navn også, ett maorinavn og ett engelsk. Og to sorter mynt dessuten, for i tillegg til New Zealandske dollar har de preget sine egne mynter, fantastiske todollars trekantmynter og blomsterformede endollars og en hel haug andre snodigheter. Som alle polynesiere vi har møtt er befolkningen utpreget snakkesalig og vennlig; en dag pakket jeg laptop’en i ryggsekken for å rusle de tre kilometrene til Pacific Resort, hvor de hadde trådløst internett. Jeg kom ikke langt før en scooter stoppet og fyren som kjørte signaliserte at jeg skulle hoppe på. ”Come on”, sa han, ”let’s go!” Haiking på Aitutaki er relativt risikofritt, særlig på saktegående scooter. I tillegg er det liten forståelse å hente fra lokalbefolkningen om man faktisk har lyst til å spasere -hvorfor gå, når man kan kjøre? Så vi putret av gårde mot hotellet mens fyren pratet som en foss. Han var pensjonert og hadde jobbet for departementet for agrikultur hele sitt yrkesliv. En dag for noen år siden dro han på ferie til New Zealand hvor han likte seg så godt at han ”utvidet” ferien med noen uker, og da han kom tilbake var han visst pensjonert. Samma det -da fikk mer tid til å jobbe i sin egen hage! Han pekte stolt ut alle trærne, plantene og buskene han hadde plantet langs veien, og forsikret meg om at de var bare èn fot høye da han plantet dem. ”Her på øya kan alle damer gå trygt omkring over alt,” mente han. ”Her er det bare snille og hjelpsomme mennesker.” Så tenkte han seg om i noen sekunder før han fortsatte: ”Men de får sjelden gå særlig langt før noen stopper og gir dem skyss. Her er det nemlig bare snille og hjelpsomme mennesker.” Jeg må nok gi ham rett i det.

Dagen etter dro Johan med Josh og Mike for å spille fotball med de lokale ungene (og de litt større ungene -fedrene), og jeg dro med Nat til vår splitter nye venn Bill for å få en omvisning på fruktplantasjen hans. Bill er opprinnelig fra Sveits, men han flyttet hit for mange år siden og giftet seg her. Han er pensjonist og driver fruktplantasjen for å få tida til å gå. I tillegg har han en liten altmulig-butikk, og han planlegger å starte en restaurant som datteren kan drive. Omvisningen var utrolig -alle mulige sorter frukt, bær og urter og sesong mer eller mindre året rundt. Vi dro hjem med mengder av bananer, papaya, basilikum og myggstikk. Bill har i tillegg en slags gjestebok for båtfolk, som gjestende ”yachties” dekorerer med bilder, teginger, visittkort, oppskrifter, røverhistorier, små dikt og alt mulig annet -vi la igjen en liten hilsen, såklart. Han pleier å låne ut boken til båtfolk så de kan lese hva andre har skrevet. Èn gang holdt det på å gå galt idet en båt glemte å levere den tilbake før de dro, men det løste seg til slutt (de snudde). Denne boken var den sjuende i rekken og gikk seks år tilbake. Det første innlegget i den første boken var nærmere femti år gammelt! Det må være morsomt for Bill å ha en sånn samlet dokumentasjon over besøkende båter -sikkert er det i hvert fall at samtlige båtfolk setter pris på det, og ikke minst Bahati, som fant stor trøst i å lese om alle de andre båtene som hadde gått på grunn i passet.

Neste stopp på veien var bittelille Niue.

Niue er en av verdens minste stater, men samtidig ett av verdens største korallhoder. James Cook kom til denne øya i 1774 og døpte den Savage Island da de innfødte ikke ville slippe ham inn. Niuanerne vil ikke ha total selvstendighet, så de har et tett samarbeid med New Zealand som blant annet gir dem NZ-statsborgerskap og ditto myntenhet. Det bor rundt 2000 mennesker på øya som har en omkrets på 50 kilometer, og det finnes kun 120 sengeplasser for turister.

Ettersom Niue stikker rett opp fra havet fantes ingen naturlig landingsplass for jollen, så løsningen ble en jollekran utplassert på kaia av yachtklubbens entusiastiske medlemmer. Litt vel spennende noen ganger, spesielt ved høy sjø, men det fantes strengt tatt ikke noe alternativ -og vi var ærlig talt glade for å kunne ha jollen på land, for vi kunne ikke stole på at den holdt seg flytende ettersom antallet lapper på den nå talte rundt tredve. Salt, slitasje og tropesol holdt på å ta fullstendig knekken hele jolla, og mer enn en gang angret vi bittert på at vi hadde kjøpt en brukt jolle laget av samme materiale som billige sykkelslanger…

Etter noen dager på Niue bestemte vi oss for å leie sykler og begi oss ut på tur. Vi ruslet mot sykkelutleien tidlig på morgenen, og før vi var kommet halvveis ble vi plukket opp av en jente, Ana, i hvit pick-up. Hun insisterte på at vi skulle la henne guide oss omkring, dels fordi hun var interessert i å bli turguide, og dels fordi hun var alene hjemme og kjedet seg. Så vi hoppet inn i bilen og ble tatt med til forskjellige utkikkssteder mens Ana pratet som en foss om blant annet slanger, høns, foreldrene og generelt øysladder som denne dagen dreide seg om fyren på videosjappa som hadde blitt bøtelagt for å leie ut ”voksenfilmer” under bordet.

Etter endt omvisning dro vi alle tre hjem til Ana for å spise frokost og mate grisene (polynesiske griser er nok det klart største vi har sett innenfor grisesjangeren). I tillegg plukket vi bananer og papaya, før vi omsider sa farvel til Ana og dro for å leie sykler. Bevæpnet med dykkermasker og svømmeføtter tråkket vi ivei, men vi syklet aldri lenge av gangen før en eller annen interessant sti eller et spektakulært utkikkspunkt fikk oss til å stoppe og utforske. Niue har utrolige huler å by på, både under og over vann, og det er ikke mer enn 300 år siden folk sluttet å bo i dem. I noen av de gamle kalksteinsgrottene har havet spist ut store hull i bakken, og disse var i sin tid var reservert som kongelige badekar. For vår del ble det lunsj på badekarknten, etterfulgt av nye kilometer på sykkelsetene.

Og endelig fant vi vårt eget lille paradis -en sti ledet oss mellom to klipper ned til en ørliten strand. Vi vadet flere hundre meter i knedypt vann før vi kom ut til revet hvor vi satte på oss maskene og dykket uti. Utsikten var utrolig, den beste sikten under vann vi har sett til nå. Vi snorklet mellom fantastiske korallformasjoner og fisker i alle regnbuens farger, men etter en stund begynte sjøormene å bli litt vel nærgående. Johan fikk hetta da han fant seg omringet av åtte eksemplarer av verdens giftigste sjøorm -vi hadde til gode å få pålitelig informasjon om hvorvidt de biter eller er aggressive, men vi ble ikke der for å finne det ut. Vi svømte tilbake til revet for å ta oss opp på land, men å stå på et rev og gli ned i vannet er en sak -noe annet er å komme seg opp på revet igjen uten å skrape opp huden på hender og knær. Det endte med at vi ventet på en passende bølge og surfet opp på kanten, med svømmeføttene som surfebrett. Litt vel hasardiøst, kanskje, men denne gangen gikk det bra!

Etter ytterligere noen dager på Niue følte vi oss klare for å seile igjen, denne gangen mot øygruppen Tonga, Sydhavets siste kongerike. Etter en kjapp seilas ankom vi Vava’u, den nordlige øygruppen, i øsende regn (det ga seg heldigvis dagen etterpå). Sammen med store deler av årets Stillehavsflåte lå vi på moring utenfor landsbyen Neiafu -Tonga er, i likhet med Panama og Tahiti, et sted som bortimot alle Stillehavskryssere drar innom og et sted hvor man gjerne møter igjen gamle kjente, pluss alle de som dine venner har blitt venner med siden sist… og så videre. Vava’u har et solid og etablert seilersamfunn, med ”Cruiser’s Net” på VHF’en hver dag hvor man får værmelding og allmenn informasjon, en egen spalte for kjøp og salg, en annen for tapt og funnet, en tredje for mannskap søkes og mye mer. Landsbyen Neiafu er liten og koselig med et flott frukt- og grønnsaksmarked, og skjærgården i Vava’u regnes som et av verdens flotteste cruisingvann, så stor at man kan seile i månedsvis uten å krysse sitt spor. Eller ihverfall uten å bli lei. De tallrike små ankervikene og palmestrendene har ofte lange og snodige tonganske navn som kun garvede tonganere kan uttale. Derfor har charterselskapene gitt hver ankerplass et eget nummer for å underlette kommunikasjonen mellom seilere. Mindre romantisk, men atskillig mer praktisk.

Fredager var regattadager i Vava’u. Etter å ha skottet på seilerjollene en tid, bestemte vi oss for at det var på høy tid å forsøke, så dag fredagen kom deltok blant annet representanter for Don Q., Bahati og Empire i klassen for seilerjoller. Vi andre fulgte etter i våre gummijoller med kameraene klare. Eivind, Josh og Mike vant suverent og gikk rett i vannet med et brøl så snart de passerte mållinja. Johan og påtroppende mannskap på Bahati, Hillary, seilte seg helt bort og måtte taues inn ett kvarter etter at regattaen var avsluttet. Men premier ble det på alle!

Etter en ukes tid i Neiafu gikk vi alle ut til ankerplass #16 for å feire bursdagsselskap for Hillary, og dessuten for å avvikle vår egen lille yachtie-turnering i strandvolleyball, hvor Norge (ved DQ, Empire og våre nye venner, trønderparet Frank og Ingrid på Menja) skulle forsvare seg mot resten av verden. Men for å ta bursdagsfesten først: I mangel av grill ble løsningen en kokegrop i stranden -en såkalt umo. Man graver en dyp grop, dekker bunnen med stein (og i dette tilfellet, kull) og tenner bål i gropen. Når steinene er glovarme legger man på maten. Det kan være omtrent hva som helst, bare det er godt innpakket i sølvfolie. Så dekker man over med palmeblader og haugen med sand som ble til da man gravde gropen, og så venter man. I tillegg til store mengder mat gravde vi i dette tilfellet ned en gammel kulegrill (minus risten) som ble funnet tidligere på dagen. Den var fylt med muslinger, og jubelen var stor da grillen ble åpnet og vi så at mange av skjellene hadde åpnet seg og dermed var klare til å fortæres. Etter en stund ble også resten av maten gravd opp, og grill-umo’en viste seg å fungere over all forventning.

Neste morgen var nok de fleste litt trøttere enn vanlig, men karene på Empire dro likevel tidlig til stranda for å sette opp volleyballnett, streke opp bane i sanden og plukke bort korallbiter (som er grisevonde å tråkke på). Utpå dagen våknet også vi andre til liv, og etter noen oppvarmingsrunder var turneringen ”Norway vs. World” i gang. Verden var smålig nok til å forlange Johan på sitt lag, og vi var generøse nok til å levere ham ifra oss -dessverre, ettersom han avgjorde siste runde med en serie heldige (og, ok da, velrettede) server. Så Norge måtte gi tapt denne gangen, men vi ga likevel resten av verden grunn til å svette. Norge er klare for revansj når som helst, hvor som helst -en annen gang, en annen strand…

Senere samme dag utforsket vi noe som må være ett av verdens heftigste trær, et salig virvar av greiner, stammer og røtter men likevel ett og samme tre, og med bladverk av så stor og tett utstrekning at det nok kunne huset en liten landsby. I tillegg har andre seilere bygget et slags trehus med tilhørende stige av tykke pinner surret sammen med lianer.

Vi dro også på oppdagelsesferd innover på øya, og endte opp på et forlengst forlatt feriested. Det så ut til å ha vært fint i sin tid, med bungalower bygget av tre og palmeblader, en diger og frodig frukthage samt fantastisk utsikt. Nå hadde naturen tatt over fullstendig, og bungalowene sto forfalne og overgrodde. Frukthagen hadde spredd seg i alle retninger, og gammelt treverk lå på kryss og tvers overalt. Et fint sted for å spille inn en skrekkfilm, egentlig. (Spesielt om man lider av edderkoppskrekk.)

En dag på ankerplass #16 fikk vi besøk av kaptein Tony på katamaranen Felicia. Han lurte på om vi var interessert i å mønstre på som mannskap når Felicia uken etterpå skulle begi seg nedover til New Zealand.

Vi hadde planlagt å seile vår båt sørover til Ha’pai-øygruppen, men vi la det til side fordi tanken på å seile en diger katamaran (mot betaling!) ble for fristende. Så den nye planen var at vi skulle seile med kaptein Tony, kokk Sally og mannskap Dave ned til Opua på New Zealand, for deretter å ta fly tilbake til Tonga og gjøre vår egen båt klar til avreise.

Turen med Felicia ble en helt annerledes seilas enn det vi er vant til. Tjue meter lang og ti meter bred minnet den mer om et flytende hotell enn en båt etter vår oppfatning. Skinnende blanklakkert treverk overalt, stort spisebord i salongen, bar med ismaskin, enormt navigasjonsbord og et kjøkken (jeg får meg ikke til å si ”bysse”) så stort som hele båten vår. Vi fikk egen kabin med dobbeltseng, flatskjerm og DVD-spiller samt eget bad med dusj. Lunsj og middag var felles måltider, og matlaging og oppvask gikk på rundgang. Vaktsystemet var to mann på tretimers vakter med overlapping -det vil si at man gikk halvannen time med èn person og halvannen time med en annen.

Autopiloten holdt kursen, radaren holdt utkikk og alt vi trengte å gjøre var å holde oss våkne. Allerede den andre natten begynte det å bli merkbart kaldere ettersom vi dundret med motor og seil i ti knops fart mer eller mindre rett sørover. Alt i alt tok turen åtte dager, inkludert to dager inne i det berømte Minerva Reef: En merkelig ankerplass midt ute i ingenting, med det O-formede revet synlig kun ved lavvann. Et hundre meter bredt pass markerer inngangen til revet, og når man vel er inne i lagunen er det bare å kaste anker. Til tross for at det blåste kuling rundt ørene på oss klarte vi ikke motstå fristelsen til å dra ut på snorkletur. Minerva Reef syder av liv, og fiskeflokkene under vann er noe av det mest fargerike og uredde jeg har sett… vi snorklet rundt et gammelt båtvrak og noen enorme korallhoder. En og annen småhai tittet også innom, og jeg forfulgte den ene et par svømmetak før jeg ombestemte meg (les: innså at det ikke nødvendigvis er et sjakktrekk å skygge en hai, liten eller ei) og vendte tilbake til mine med-snorklere.

Seilasen videre ned til New Zealand foregikk i relativt hardt vær, men ikke noe som Felicia ikke kunne takle. Alt uvesenet fra sjøen utenfor var nok det verste: store katamaraner har plass til mye sjø mellom skrogene, så på det verste hørtes det ut som om tre mann slo med slegger i dørken.

Å komme til New Zealand for første gang var stort. I seilerlitteraturen kan man alltid lukte New Zealand lenge før de berømte Bream Heads dukker opp i horisonten, og jeg var ivrig på å teste om det stemte. Men til tross for iherdig sniffing luktet jeg verken gress eller sau før vi var godt inne i Bay of Islands.

Vår første dag i New Zealand var en kald, klar vårdag med skyfri himmel. Vi kunne bare glede oss til å ankomme neste gang, med vår egen båt. Alle seilere vi har snakket med ser fram til å få denne strekningen overstått, og de fleste ristet på hodet når vi fortalte at vi skulle tilbake og gjøre turen en gang til. Som sagt, så gjort -bare noen dager senere fløy vi tilbake til Tonga, og etter litt frem og tilbake landet vi trygt i Vava’u hvor Don Q. ventet tålmodig. Mens vi var borte hadde mange seilervenner dratt videre og andre hadde akkurat ankommet, så vi hadde noen gode dager med mange hjertelige gjensyn og noen grundige barrunder på legendariske Mermaid Bar. Om denne baren sies det at en fest startet her en gang i 1970-årene og siden har den bare fortsatt -vi har i alle fall ytt vårt lille bidrag. Etter en ukes tid bestemte vi oss for å ta båten ned til hovedstaden Nuku’alofa, 160 nm lenger sør, for å korte ned avstanden til New Zealand mens vi ventet på en godværsluke.

FRA TONGA TIL NEW ZEALAND

New Zealand

Da vi ankom Nuku’alofa fra Vava’u følte vi oss ganske så alene. Alle hadde tydeligvis dratt. Noen dager senere begynte imidlertid både havnen og ankerplassen å fylles opp igjen, og vi fikk etterhvert selskap av andre ventende seilere på våre daglige turer til Cafè Escape, en av hovedstadens mange internettkafèer, for å sjekke været. Alt var klart for avgang; båten var fylt til randen (og alle som har sett Don Q. på nært hold vet at det er ingen overdrivelse) med mat, vann og diesel; salong og pentry var skinnende rent og bunnen nyskrubbet. Hver morgen jollet vi inn til land og labbet håpefulle mot byen for å sjekke siste værmelding, og hver dag returnerte vi skuffet til båten mens vi sa til hverandre at kanskje i morgen…

I løpet av helgen den 16-18 november ble det klart at det så ut til å være gode muligheter for avgang påfølgende tirsdag, om man var villig til å ta imot litt bank. En del båter var skeptiske, så etter en del fram og tilbake samt tett trafikk på VHF’en var vi fire båter som siktet mot å dra. Som vanlig var vi minst i klassen, men vi var også ganske vant til å ha det mindre komfortabelt under overfarter, og vi kjente oss ikke spesielt nervøse. Vi tøffet for motor det første døgnet ettersom vinden var mildt sagt variabel både i styrke og retning. Vi hadde ingen restriksjoner mot å bruke motoren ofte og mye på denne etappen om så skulle bli nødvendig, dette er ingen strekning hvor man har lyst til å bli liggende og vente på vind. Vi hadde til og med gått til innkjøp av ytterligere et par nye dieseldunker, og det var omtrent ikke plass til oss i cockpiten -vi så frem til ti dager i fosterstilling. Første døgn forløp fint og ble avsluttet med en relativt stjerneklar natt og nesten fullmåne.

Neste dag tiltok vinden og ble liggende på 20 knop fra øst-sørøst. Vi gjorde fem, noen ganger seks knop og ble grundig gjennomvåte etter hvert som sjøen vokste og sendte små, velrettede skvett nedover nakkene våre før vi rakk å dra hetta på. Noe sjø fant også veien inn til navigasjonsbordet, og vi fikk pent venne oss til å holde lukene lukket til enhver tid. Kondens og små drypp fra to ventiler samt takluka som gjorde etter hvert at også innsiden av båten snart var dryppende våt og holdt en relativ luftfuktighet på rundt 98 %. Etter noe over ett døgn på sjøen var omgivelsene allerede ganske miserable, og jeg følte meg berettiget til å underrette Johan om at jeg syntes dette her var hustrige greier. Johan er ikke fullt så lett å vippe av pinnen, så han mente at akkurat nå var det egentlig ikke så ille. ”For vi går jo sørover, så snart blir det mye kaldere også.”

Som sagt så var vi forberedt på å få litt deng på turen nedover. Værvarslet hadde tross alt meldt om vindstyrker opp til 45 knop og bølger som kunne bli større enn 6 meter. Det fikk vi jo etter hvert også, men allerede fra første dag la vi oss på et aktivitetsnivå som skulle komme til å forbli uendret gjennom hele turen, altså med mer eller mindre hygienisk unntakstilstand (jeg vet vi har nevnt dette i forbindelse med tidligere overfarter) og et minimum av gjøremål for øvrig. Dette fordi vi ville være rede, så godt det lot seg gjøre, til å takle ting som måtte oppstå, for eksempel hvis vi skulle behøve å reve seil i full fart. Men også fordi vi krenget, rullet, hoppet og stampet så innmari at det var fysisk utfordrende å smøre seg en blings med ost. En overfart som denne er ikke tid og sted til å pusse sølvtøyet, akkurat. Så utenom det som hadde med selve seilingen å gjøre (det var i og for seg ganske mye jobb til tider) holdt vi oss til ”the very basics”. For å si det litt ufint: Ete, drite og sove. Vi hadde sluttet å bruke toalettet noen dager før vi dro, fordi pumpa som tømmer septiktanken ikke virket. Det var ikke verre enn at en ledning behøvde å byttes ut, men vi bestemte oss uansett for å gjøre det på bøtte under overfarten. Det var nok like greit -det er ikke alltid like lett å manøvrere seg helt frem til doen i full bekledning når sjøen går høy, så eneste alternativ var å huke seg ned over bøtta og sende den ut til stakkaren i cockpiten for tømming. Heldigvis hadde vi aldri noen ”uhell” i den forbindelse. Beklager detajlene. Cruisingliv er ikke alltid morild og palmesus.

Slik dundret vi av gårde et par dager helt til den fjerde dagen da vinden gjorde halvomvending og vred til nordvest. Vi fikk etter hvert hendene fulle med å rigge seil for unnavind og snart surfet vi av gårde. Don Q. gjorde bra fart i nedoverbakke, men stoppet opp mellom bølgene -i loggboken noterte vi ”to til åtte knops fart”. Det ble en hard natt; vinden økte til kuling med fåglarna vet hvilken styrke i kastene, og vi måtte jibbe to ganger i løpet av natten for å kunne holde bedre kurs. Tradisjonen tro spratt det også et par storseiltravere som måtte byttes ut. Vi var riktig stolte over vindroret vårt, som hadde full kontroll hele tiden. Utover neste dag roet vinden seg noe, men sjøen gikk fortsatt høy, og på ett tidspunkt slo en stor bølge innover hekken og kappet paddelåren av vindroret. Vi fikk pent sitte og håndstyre med begge henda en stund til sjøen hadde roet seg såpass at vi kunne montere en ny paddelåre. Denne operasjonen, som noen muligens vil huske fra Atlanterrapporten, innebærer at Johan henger fastspent over akterpulpit’en med armene og hodet tidvis under vann mens jeg styrer båten og forsøker så godt jeg kan å ikke vippe Johans bein til siden med rorpinnen. Alt dette var en ørliten smule nervepirrende, men det var verdt det -vindroret styrte prikkfritt i lange tider etterpå.

Etter denne utblåsningen spaknet vinden til 10-15 knop og dreide til sørvest. Det er jo ingen gunstig vindretning når man skal nettopp sørvestover, men vi holdt en ganske omtrentlig rak sydlig kurs, og etter tre dager med konstant regn sprakk skydekket opp og fullmånen brøt igjennom. Vinden døde iblant, så Johan bestemte seg for å starte motoren for å få litt fart på sakene. Men motoren ville ikke. Vel, det var jo ingen katastrofe, egentlig… værrapportene viste at vi skulle få mer enn nok vind, muligens bortsett fra de siste dagene utenfor New Zealand. Om vi måtte gå inn til Opua uten motor så skulle ikke det heller bli noe problem, vi skulle alltids få noen til å taue oss de siste milene. Men det var litt forbasket at vi ikke skulle få bruk for de ekstra dieselkannene vi hadde kjøpt, de som sto i veien overalt…

Dagen etter, vi er nå kommet til sjette dag, kunne heller ikke dy seg for å komme opp med litt spenning og action (men ikke av den bra sorten). I løpet av natten økte vinden til rundt 30 knop og etter hvert kom den dessuten rett sørfra. Vår navigasjonsdata av det kjente merket Advent bestemte seg omsider for å ta kvelden og finnes dessverre ikke lenger iblant oss. Ingen fare -alle GPS’er fungerte, og vi hadde fortsatt min laptop.

Senere samme dag passerte vi den geografiske datolinjen, selv om den av praktiske grunner gjør en sving rundt Tonga så de kan ligge på samme dato som New Zealand. Omtrent på samme tid knakk et feste i vindroret, og denne gangen ville ikke vårt reportoar av halsbrekkende, akrobatiske øvelser vært til noen nytte; det måtte sveises. Så Johan plukket ned vindfløy og paddelåre, og vi gjenopptok vår favoritthobby fra seilasen nedover Europa: få båten til å styre seg selv. Heldigvis gikk vi på kryss, så det var enkelt å holde kursen ved å surre fast roret med rep på den ene siden og gummibånd på den andre (for å få litt fjæring). Og slik gikk de neste dagene relativt problemfritt. Det ble stadig kaldere, og vi fôret sengen med laken og soveposer for å holde varmen. Påkledningen før nattevakt inkluderte snart både ullundertøy, fleece og tjukke ullgensere under sjøklærne, men vi mente likevel det var varmere i lufta enn da vi seilte samme strekning med Felicia i slutten av oktober.

Åttende dag på sjøen åpnet jeg en av lukene i dørken for å hente opp en flaske kjøkkensprit som vi oppbevarer i kjølsvinet. Der nede var det fullt av vann. Det var ikke uvanlig at vi hadde vann i kjølsvinet, og båten var laget slik at alt vann vi tok inn skulle havne der. Jeg syntes likevel det var litt mye, men jeg øste ut det meste med en bøtte og skulle til å stenge luka da jeg så at det hadde blitt fylt opp igjen nesten med en gang. Merkelig -vi øste mer, og mer vann kom inn. Noen dager tidligere hadde den elektriske pumpa gått i stykker. Ledningene hadde havnet under vann og kortsluttet. Så vi ble nødt til å ta i bruk håndpumpa ute i cockpiten for å forhindre oversvømmelse, og etter hvert kom vi inn i en slags rytme hvor vi pumpet i ett og et halvt minutt og deretter tok pause i ett minutt. Slik holdt vi lekkasjen i sjakk, og det føltes bra å vite at enn så lenge klarte vi å ta unna mer enn det som kom inn. Vi var bare to-tre dager unna New Zealand, vi regnet med at vi skulle klare å holde vannet unna til vi kom frem. Det som bekymret oss litt var at vi ikke fant lekkasjen -vi lette overalt hvor vi kunne komme til, og trodde muligens det kunne være på siden av båten, mellom skrog og dekk, ettersom vi gikk på kryss og krenget ganske mye. Ettersom vi ikke fant lekkasjen ville vi ikke klart å stoppe den om det hadde blitt verre. Tross alt hadde det blitt en ganske stor lekkasje på kort tid, og vi hadde ingen anelse om den var stabil eller ikke. Mindre bekymringsfullt var det at ett sett med hender fra nå av ville være opptatt med å pumpe, og dermed til liten hjelp om noe skulle oppstå. Og ting hadde jo så langt på denne turen oppstått i tur og orden -men her kommer fordelen med å ha en liten båt inn; mye kan gjøres fra cockpiten. Om nødvendig kunne vi for eksempel pumpet og håndstyrt samtidig, eller trimmet seil, eller rørt i grøten.

Etter et par timer opptatt med slike lystige tanker gikk håndpumpa i stykker. Johan gravde fram verktøy og lommelykt og plukket hele stasen fra hverandre og skrudde allting sammen igjen med meg som håndlanger. Hele operasjonen tok omtrent 20 minutter, og da jeg lyste med lykta inn i båten for å sjekke forholdene så jeg at dørken fløt omkring der inne. Mellom tjue og tretti centimeter vann sto over dørken -eller i hvert fall der dørken ville vært, om den ikke hadde plasket omkring- og det var ikke annet jeg kunne gjøre enn å hoppe ned i bassenget og øse med bøtte mens Johan gjorde seg ferdig med pumpa. En lang stund gjorde vi ikke annet enn å øse og pumpe, men til slutt vant vi fram og kunne nok en gang konsentrere oss om å holde vannstanden nede. Imidlertid var hele situasjonen begynt å bli ganske ekkel, så vi bestemte oss for å sende ut en PAN PAN på VHF’en. Det er en hastemelding -ikke på nivå med MAYDAY (fra fransk m’aidez, ”hjelp meg”) men en passende melding å sende ut, syntes vi. Etter tre hastemeldinger uten respons konkluderte vi med at vi var alene innenfor vår radiorekkevidde, og det var egentlig like greit. En annen båt kunne likevel ikke gjort noen ting, bortsett fra muligens å plukke oss opp om vi måtte forlate båten, og så alvorlig var det uansett aldri. Så vi ringte Hovedredningssentralen på Sola (det eneste nummeret vi hadde lagret på satellittelefonen, og vi gadd ikke begynne å lete i papirer og bøker etter flere telefonnummer) og spurte om de kunne sette oss i forbindelse med MRCC, altså sjøredningssentralen på New Zealand. Ti minutter etterpå hadde vi NZ på tråden. De tok vår posisjon, fart og kurs og spurte oss ut om alt som hadde å gjøre med lekkasjen, pumpene og båten generelt før de lovte å ringe igjen noen timer senere. Som sagt, så gjort -de ringte opp med jevne mellomrom helt til vi kom fram til Opua for å få posisjon og høre hvordan det sto til.

På dørken, nede ved mastfoten, sto en grå vanntett sekk som fungerte som vår grab-bag. Den hadde stått der helt siden vi dro fra Luleå, i tilfelle vi noen gang skulle få bruk for å forlate båten i full fart. I bagen fantes nødbluss og raketter, vann, en håndholdt GPS og en håndholdt VHF, satellittelefonen (når den ikke var i bruk), en liten pose med medisinske småsaker, mat og en del annet. I anledning de siste dagers spenning pakket vi også ned pass og skipspapirer, og i tillegg gjorde vi klar ytterligere to ryggsekker fulle av klær, flere nødbluss og mer vann. Bare for å føle at vi hadde gjort det vi kunne.

Vi kjørte èntimersskift resten av natten. Det ble fort slitsomt å sitte ved pumpene, men en liten time går fort. Og vi frøs ikke det aller minste lenger! Etter endt vakt ramlet vi i seng, fullt påkledde for sikkerhets skyld, men det var ikke så lett å få sove -seng og klær var søkkvåte av sjøsprut og ullunderklærne klødde. Og vi ble gjerne liggende og tenke på prosedyren man går igjennom i tilfelle det i siste instans skulle bli nødvendig å overgi båten. Vi tenkte ikke på sånt for å plage oss selv -tvert imot blir man roligere når man føler at man har gått igjennom alle detaljer. Best å være forberedt på det verste, så stiller man bedre rustet om det skulle gå riktig galt. For uansett hvor hjelpsom MRCC-tjenesten er på telefonen så er de ikke der ute på båten for å øse, kappe reimene til livflåten eller sørge for at du husker å ta med deg grab-bag’en.

I og for seg var dette den fineste natten på hele turen. Seglingen gikk så det grein, selv etter at vi tok tredje rev i storseilet for å få rettet opp båten litt og muligens redusere mengden vann som strømmet inn. Det var stjerneklart hele natten, og da morgenen kom og sola sto opp var det bent fram grisevarmt. Men i følge værmeldingene kunne vi forvente oss vindstille og varierende vinder de neste to dagene. Uten motor og med en lekk båt som måtte håndpumpes var ikke dette særlig gode nyheter, så vi gjorde et nytt forsøk på å starte motoren. Og på åttende forsøk gikk den i gang! Omtrent samtidig gikk håndpumpa i stykker igjen, denne gangen for godt, skulle det vise seg, så det var bare å ta fram bøttene på nytt. På jakt etter reservedeler til pumpa gravde Johan imidlertid frem en ekstra elektrisk pumpe som han monterte, og jaggu fungerte den også!

Herfra hadde vi det egentlig så bra som vi kunne ha det – utover dagen feiret vi at natten var over med å snekre sammen en kjempelunsj (delvis for å få lagret litt energi i tilfelle noe skulle skjære seg igjen). Vi holdt kontakten med MRCC, som på ett tidspunkt fortalte at et fly var på vei fra luftforsvaret for å holde øye med oss. Vi funderte på om det ikke var å ta i litt, vi følte jo at vi hadde kontroll over situasjonen og både sjø og vind hadde dempet seg. ”De er i området uansett”, var svaret. ”Og jeg tror ikke de har så veldig mye å gjøre.”

Og ganske riktig, noen timer senere kalte flyet oss opp på VHF’en. De lovte å overbringe posisjon og beregnet ankomsttid til toll og immigrasjon og gjorde en (øredøvende) liten æresrunde over hodene på oss før de forsvant.

Om morgenen den siste dagen lå sjøen flat, og vi var lettet over å oppdage at kjølsvinet måtte lenses stadig sjeldnere. Selvstyringen vi oppnådde ved å binde fast roret forsvant da vinden døde, så det ble tid for å plukke fram autopiloten Bertil. New Zealand vokste seg stadig større i horisonten, og da vi var 6 timer fra land kom kystvakten ut for å sjekke om vi hadde det bra. (De hadde nok heller ikke så mye å gjøre den dagen.) Etter å ha holdt oss med selskap en stund dro de innover igjen med en oppdatert ETA til toll og immigrasjon, og rundt seks på kvelden var vi også inne. Fra balkongen på yachtklubben ble vi møtt med applaus og jubel fra andre seilere som hadde lyttet ivrig på våre samtaler med MRCC det siste døgnet (vi gikk over fra å kommunisere over satellittelefon til VHF så snart vi var innenfor radiorekkevidde). Nyheten om Don Q. i trøbbel spredde seg også via venner som hadde ringt oss underveis for å høre hvordan det sto til, og i løpet av de neste dagene og ukene måtte vi stadig vekk fortelle om overfarten fra Tonga. Vi var ikke de eneste som hadde hatt trøbbel. Omtrent hver dag kom nye båter inn, og seilere flokket seg om de nyankomne inne på Opua Yacht Club for å høre deres historier.

Og slik havnet vi altså på New Zealand til slutt. De første månedene jobbet jeg på cafè, mens Johan jobbet med å gjøre Don Q. klar til salg. Båten viste seg å være lettsolgt, og etter èn uke på annonse her i New Zealand sto en ny eier klar til å ta over. Den nye eieren, en pensjonist fra Wellington, har planer om å seile rundt omkring i New Zealand og opp til Fiji i løpet av kommende sesonger. Den opprinnelige planen vår var å fly hjem herfra, men planer er til for å endres!

I Panama møtte vi Nathalie og Lukas, hun fra Frankrike og han fra Østerrike, på forlenget bryllupsreise. De hadde kjøpt Adriatica, en Aphrodite 42, i Karibien og planla å seile så lenge de syntes det var gøy. Neste gang vi møtte dem, på Tahiti, var de blitt gravide og hadde endret rekkefølge på prioritetene en smule -nå ville de bare seile til New Zealand, og deretter ta fly hjem for å gjøre alt klart til familieforøkelsen. Det eneste problemet var at de ikke helt visste hva de skulle gjøre med båten. Dermed fikk vi tilbud om å seile Adriatica, for deres regning, fra New Zealand via Rødehavet til Middelhavet, hvor båten skal selges og vi skal fly hjem.

Så snart Don Quijote var ute av bildet begynte vi derfor arbeidet med å gjøre Adriatica klar til avgang. Det var mye som skulle gjøres, men som alle langturseilere vet så gjelder det mest av alt å vite når man skal avslutte arbeidet og kaste loss.

Farvel til Don Q.Adriatica

Dette var altså vår langseilerhistorie fra Sverige til New Zealand i kortversjon. For lengre versjon (hvor god tid har du egentlig?) og flere bilder, gå til www.sy-donquijote.com.

For å følge oss videre til Middelhavet; heng med på www.adriatica.wordpress.com.

Hørs.

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: