Oppdatering fra Adriatica

mandag 26. januar, 2009

Det er den 26. januar, og vi ankom Uligamu på Ihavandhippolhu-atollet nord i Maldivene tidlig i morges. Uligamu er bitte liten og omkranset av rev. Vi ligger ankret på 21 meter utenfor revet (man kan ikke ankre innenfor). Ankerplassen er full av båter, her ligger blant annet våre venner på Magnolia, Silene, Xanadu og Vagabond Virgin. Vi har heist vårt gule karanteneflagg og venter på at immigrasjon, toll og havnekaptein skal komme innom og klarere oss inn så vi kan sjøsette jolla og hilse på kjentfolk og deretter ta turen inn til land. Fra ankerplassen kan vi konstatere at det ser bra flatt ut -øyriket Maldivene er verdens laveste land- men vi gleder oss til å ta en nærmere titt.

1600 sjømil på 11 dager, det er vi fornøyd med. Alt i alt var det en fin seilas, uten dramatikk av noe slag. Mye soving, lesing, filmtitting og funderinger over dagens middag -alt ved det gamle der, altså. Vi føler kanskje at selve seilingen har mistet noe av nyhetsverdien, og lange etapper har en tendens til å bli mer og mer monotone og transport-aktige. Men av de strekningene vi har igjen før vi når Middelhavet var dette den lengste. Og vi gleder oss over at turen gikk problemfritt, at vi har kommet frem og at vi snart skal møte våre seilervenner igjen!

De siste 24 timene på turen hit avtok vinden mer og mer og vi måtte gå for motor, som da vi passerte Sri Lanka på to sjømils avstand. Med unntak av disse to gangene hadde vi bra med vind nesten hele tiden, og det er vi glade for. Vindretningen var stort sett gunstig, om vi ser bort ifra et par døgn med vind fra nord-nordvest. De første dagene var været grått og kjedelig, men den siste uka hadde vi sol og blå himmel -hvilken forskjell!

Vi hadde ikke fiskelykken med oss, om man ikke regner med de flygefiskene vi måtte redde hver natt. Flygefiskene her er større enn sine søskenbarn på Atlanteren og i Stillehavet, og de lager et helsikes leven når de klasker i dekket. Vi spiste dem ikke, men vi kan jo vurdere å bruke dem som agn neste gang.

Vi ble forbiseilt av to seilbåter, begge på natten, og begge i svak vind. Adriatica hevder seg ikke noe uten gennakeren særlig i vinder under 15 knop, og vi ville ikke leke med gennaker i mørket. Antallet cargobåter har avtatt, og de siste to nettene så vi ikke en eneste. Da vi krysset Singaporestredet var vi fullstendig komfortable med å gå skulder mot skulder med enorme, nærgående containerbåter, men om vi ser en fraktbåt på fire sjømils hold her ute så blir det litt sånn «hallo der! Hold avstanden!»

Helt siden vi entret sørøst-asiatiske farvann har kanal 16 på VHF’en gått fra å være nød-og anropskanal til å bli underholdningskanal for fiskere og fraktskip-mannskap som kjeder seg på nattevakt. Vi har som regel 16 på til enhver tid under overfart, men i det siste har det vært vanskelig å sile ut relevant informasjon blant alt pjattet, selv om all aktiviteten har avtatt noe nå da vi nærmer oss avsidesliggende Uligamu. Det prates, kjeftes, plystres, rapes og prompes konstant. Da vi passerte Sri Lanka fikk vi til og med en innføring i lokal musikk!

Det var alt for nå -vi hørs!


En liten uppdatering

fredag 23. januar, 2009

Fredag 23 januari. Dag 9 till sjöss: Som det ser ut just nu har vi tre dygn kvar till Uligamu. Seglingen från Langkawi har hittills gått problemfritt och varit ganska avslappnande. De första åtta dagarna seglade vi i rakt västlig riktning mot Sri Lanka, som vi igår passerade på två sjömils avstånd. Vi kände lukten av land och blev välkommnade av lokala fiskare som körde ifatt oss för att tigga cigaretter och alkohol. Vi kastade över ett paket ris, vilket de tog emot med glädje. Igår natt lade vi om kursen till litt mer nordlig, i rak riktning mot Uligamu (07′ 04,34S 72′ 56,13E).

Vindstyrkan har hittills legat på mellan 15-20 knop i genomsnitt med kraftigare byar inimellom. I morse friskade dock vinden på och sjön byggde upp sig något. Just nu seglar vi halvvind med tre rev i storen och i förseglet + andra revet i mesanseglet. I genomsnitt har vi avverkat ca 150 nm i dygnet men även satt nytt dygnsrekord med 183,7 Nm. Livet fortsätter att gå sin lugna lunk ombord på Adriatica med mycket sömn, bokläsning och väntan på att den stora besten skall hugga på fiskekroken. Så långt ingentig från havets djup…

Över och ut.


Maldiverna nästa

onsdag 14. januar, 2009

Imorgon torsdag drar vi upp ankaret och sätter kusen mot Uligamu i norra Maldiverna. Båten är lastad och det ända som nu återstår är att inhandla frukt och grönsaker. Vi är redo! Om 10-12 dagar borde vi kunna sätta fötterna på Uligamu, dar sandstranderna skall vara vita och där  kokosnötterna dinglar i palmerna. Vi uppdaterar bloggen en eller annan gång genom satellittelefonen. Snakkas!


Fra jul og nyttår i Thailand

mandag 12. januar, 2009

Her følger et sånt kjempelangt innlegg som blir til når man har neglisjert bloggen sin en stund. Vi fikk Norgesbesøk i Thailand i jula, og dette er en kjapp oppsummering av besøket samt bilder. Bildene 41-65 (navn, ikke rekkefølge -hold pekeren over bildet) er tatt av Jannike Kjelsli, resten er tatt av mor, far og oss selv. Vi opererer forresten med nytt Olympuskamera nå, etter at det som vi kjøpte i Singapore måtte returneres med vannskader. Det nye kom i romjula og så langt har vi ikke våget å teste det under vann.

Bildevisningen på bloggen ble forresten litt rar denne gangen, men kanskje det er sånn den blir heretter. Se selv.

t03t42t41

Etter litt om og men i samferdselssektoren ble vi omsider gjenforent med familien i Phuket, Thailand, noen dager før jul. Siste gang vi traff mine foreldre var på New Zealand i februar i fjor, brødrene hadde vi ikke sett siden vi dro fra Hitra sommeren 2006 og Jannike hadde vi aldri møtt -så det er vel unødig å si at det ble en del klemming og skravling. Gaver vanket det også, og vi ble atter en gang grundig bortskjemt. Lesestoff av ymse slag, kaviar, julekaker, sjokolade, fire sorter ost i tillegg til mye annet godt… og så Nugatti, som jeg ikke har smakt på flere år. En kjapp prøvesmak for å sjekke om det var like godt som før fortalte meg det jeg allerede visste, og et par-små munnfuller til bekreftet at Nutella ikke når Nugatti til knærne engang. Og før jeg visste ordet av det var jeg i ferd med å kontrollere om bunnen så likedan ut som i gamle dager… vel. Det var jo tross alt jul, nesten.

Den første dagen ble tilbragt på Karon Beach, etter at vi hadde gått til innkjøp av et arsenal med strandleker. De neste dagene vekslet vi mellom strender, shopping og restaurantbesøk på Karon og Patong, og lille julaften var vi i Phuket Zoo. Zoo er nesten alltid en blandet opplevelse -det er gøy å se på dyrene, men likevel synd og skam med dyr i bur. I Phuket Zoo var mange av dyrene henvist til små, triste innhegninger i betong og hønsenetting, og det er tvilsomt om plasseringen var til dyrenes beste -som for eksempel i kjøtteteravdelingen, hvor geparden var innlosjert vegg i vegg med noen slags antiloper. Dette medførte selvsagt at geparden til enhver tid var på jakt, og at antilopene hele tiden var livredde og skvetne. Ganske kynisk fra dyrehagens side, vil jeg tro, for en zoo full av spretne dyr drar vel mer folk enn en zoo hvor dyrene bare sover eller tygger drøv hele dagen. Sikkert fint for publikum å se at det står til liv, men det må jo ha vært ganske stress for «beboerne».

t04

t08t44t50

t10t09t47

t45t46t51

t52t54t53

I løpet av dagen fikk vi med oss et krokodilleshow, et apeshow og et elefantshow, hvorav sistnevnte var dagens høydepunkt. De fire elefantene ble utstyrt med hvert sitt instrument, henholdsvis munnspill (snabelspill?), synth, bongotromme og cymbal, og riktignok var de både tonedøve og noteblinde men de klemte likevel ivei med en entusiasme som mer enn veiet for den totale mangelen på talent. Dessuten slapp synthisten den største ruka jeg noen gang har sett midt under soloen, noe som høynet underholdningsverdien betraktelig. (Heldigvis hadde vi vinden i ryggen.) I løpet av den drøye halvtimen showet varte fikk vi også se syklende elefanter, discofanter, fotballfanter og malende elefanter. Prisen for et snabelmalt landskapsportrett ligger på rundt 300 baht (omtrent 50 norske kroner).

t07t06t43

t111t12t13

t47

Jannike og Knut vil kanskje hevde at dagens høydepunkt var at de fikk håndmate elefanter, bli nedlesset med slanger og flaskefore en grådig tigerunge. Det er mulig de har et poeng.

t141t48t49

Senere på dagen var vi ogå innom den store sittende buddhaen i Ao Chalong. Og stor var den vikelig -ikke verdens største, men Sørøst-Asias største sittende sørvendte Buddha i marmor og glassfiber, eller hvordan det nå var.
(Det oppføres sjelden nye storbygg/statuer i denne delen av verden uten at de samtidig får inneha en eller annen verdensrekord, men rekordene begynner så smått å bli veldig spesifikke.)

t151t161t17t18

(Buddha, en slags sidekick-Buddha, et buddhastillas og Ao Chalong, sett fra Buddha.)

Den 24. startet vi alle med å gå til thaimassasje, og etter at vi var blitt behørig knadd og strukket tilbragte vi resten av formiddagen på stranda, kun avbrutt av en og annen siste-liten-shoppingrunde. Etter lunsj jollet vi ut til Adriatica, hvor vi hadde nisseluefest, gaveåpning og naturligvis bespisning av godteri hjemmefra. Snøen, juletreet og pinnekjøttet ble det naturligvis verre med, men vi tør påstå at vi klarte å fremkalle en smule julestemning likevel. Familien hadde dessuten tatt pinnekjøttet på forskudd, før de dro hjemmefra.

t55t56t57

Ved middagstider befant vi oss på Harry’s i Patong, som kjørte svensk julebord med alt det innebar. Svenske julebord er veldig innholdsrike, og tanken bak later til å være at man skal være opptatt med å spise størstedelen av kvelden. Maten var dessuten så god at vi hadde ingen problemer med å innrette oss etter svenske julebordsskikker. Derimot hadde vi kanskje problemer med å få i oss noe særlig med mat dagen etterpå. Svenske julebord sitter i ganske lenge, nemlig.

I løpet av første halvdel av romjula var vi ute på dagsturer med båten. Vi snorklet, stupte fra rekka, solte oss og byttet på å ligge i hengekøya, og tredje juledag var Øysten, Knut og Jannike på elefantridetur og vi andre sløvet på stranda.

t20t21t22

t01t02t19

t58t59t60

t62t63t64

Fjerde juledag tok Johan og jeg Adriatica over til Phi Phi Islands, mens resten av familien dro dit i taxibåt (som la bak seg samme distanse på en brøkdel av tiden, selvfølgelig). Vel fremme ankret vi som sist opp i travle Tonsai Bay og møtte gjengen som allerede var sjekket inn på hotellet.

t24t25t65

Phi Phi hadde fått opp tempoet noe siden vi var der med Jesper i november, og gatene var trangere enn noen sinne. Men familiens hotell var veldig fint, med ypperlig beliggenhet og et flott basseng, og det var deilig å være på en plass der det skjer ting. En rusletur i landsbyen fortalte oss at pannekakene, grillspydene og frukt-shakene var like gode som sist.

t28t27t26

Dagen etter ankomst leide vi tre kajakker (eller tri-yak’er, heter det vel) og padlet ut til Monkey Beach. Turistene og båtene var blitt flere der siden i november, og apene enda feitere. De var gått over til desserten, boller og Fanta, og blitt McMonkeys. Snart vil nok forskere kunne rapportere om en eksplosiv økning av fedmediabetes blant asiatiske makaka-aper.

t29t32t33

t31t30

De neste dagene gikk med til soling, shopping og rusleturer. Ruslet man lenge nok, oppdaget vi, kunne man fremdeles oppdage strender og stier som var relativt folkefri. Nyttårsaften dro vi på buffet med show, inkludert i hotellprisen for familien, og Johan og jeg, båt-camperne, fikk kjøpt billetter.
Buffeten var uendelig lang, og overgikk egentlig alle våre forventninger. Showet var derimot helt legendarisk dårlig. Det var av den sorten som er så utrolig elendig at det nesten blir bra. Alle sang- og dansenumre som ble fyrt av i rask rekkefølge fra scenen var kjemisk renset for både entusiasme og talent. Kveldens to verter, eller vertinner var det vel, opererte tilsynelatende helt uten mål og mening på sjarmerende «ladyboy-engelsk», og ville muligens blitt en kjempehit som anti-humor på YouTube under samme kategori som gullkorn fra Miss Teen-konkurranser.

Lillebror ble igjen på hotellet med feriemage, så vi samlet oss på hotellet etter at middagen var overstått, og tuslet ned på stranda like utenfor da årsskiftet nærmet seg. Der dro vi solstoler ned mot vannkanten og skålte i hvitvin idet nedtellingen endte og rakettene smalt. Helt perfekt, egentlig.

t38t40t39t23

Tredje januar var det på tide å ta seg tilbake mot Phuket igjen. Denne gangen hadde vi utsikter til medvind og en kjappere seilas, så vi tok familie og bagasje om bord og heiste seil. Det ble en fin seilas -litt motor, litt seil, ingen sjøsyke men en hel del soving. Johan hadde dagen før ligget rett ut med magesyke, så han holdt køya mestparten av tiden underveis, og vi andre vekslet mellom å lese, spise, sove, og sole oss.

t37t36t35

Familien skulle dra til Bangkok på morgenen den fjerde, så besøkets siste natt ble tilbragt på Adriatica på ankerplassen i Ao Chalong. Adriatica huser fint sju voksne og deres bagasje for en natt, såfremt ingen gjør noen brå bevegelser.

Morgenen etter vinket vi besøket avgårde, og kjente hjemlengselen gnage under ribba idet vi så den hvite van’en forsvinne. Den slipper ikke helt taket.

Vi har fortsatt tre-fire måneder igjen til vi kommer til Middelhavet via Rødehavet, og derfra er det litt uklart hvor lenge vi holder på. Vi gjetter at vi skal seile omkring i en to måneders tid før vi parkerer båten og drar heim. Dermed er det ikke så lenge igjen av vår jordomseiling, og vi har fortsatt mye gøy foran oss -blant annet Uligamu, som ligger nord i Maldivene og er neste stopp på lista. Vi kan ikke forhindre at hjemlengselen og lengselen etter et «normalt» liv stikker litt en gang i blant, men vi kan skyve det unna og konstentrere oss om å ha det gøy når vi nå engang er her ute, og som regel er ikke det noe problem. Det å få besøk, for eksempel, gjør underverker for moralen og er stor stas -forhåpentligvis var det like gøy for dem om det var for oss! Så takk for besøket, gærninger, og velkommen igjen.

Vi er som sagt tilbake på Langkawi ettersom visumene våre i Thailand gikk ut, og her i marinaen har vi litt arbeid og ikke minst bunkring å gjøre unna før vi legger utpå igjen. Under turen hit fikk Johan prøve seg som soloseiler ettersom det var min tur til å ha magesyke, og nå krysser vi fingrene for at vi holder oss friske på resten av turen. Det begynner nesten å bli litt mye, nemlig.

Langkawi er finfint for bunkring, været er atskillig bedre enn forrige gang og prisnivået ligger et hakk eller to under Phuket. Å ligge i marina betyr dessuten tilgang til strøm og ferskvann, og særlig det siste betyr en del arbeid i form av vasking, skrubbing, skylling, spyling og denslags. Vi satser på å dra en gang i neste uke, senest den 15., om været vil. Vi gleder oss til å seile igjen! (Og vi gleder oss til å komme fren.)

Hørs!


Farvel til Thailand

mandag 5. januar, 2009

Etter to flotte uker med besøk er vi nå alene igjen, og ettersom visumene våre har gått ut heiser vi anker og seiler ned til Langkawi, Malaysia en snartur. Planen er å seile direkte derfra mot Uligamu i den nordre delen av Maldivene. Vi satser på å påbegynne den etappen en gang mellom 10. og 15. januar.

Takk for kommentarer på «julekortet», og øvrige hilsninger via mail og besøk! Rapport og bilder fra jula kommer om et par dager.

Vi hørs.