Limassol, Kypros

Etter at den første halvdelen av Suezkanalen var unnagjort, og det fullstendig smertefritt også, fikk vi et par fine dager i Ismailia. Vi møtte gamle seilervenner, noen som vi ikke hadde møtt siden Maldivene. Som seg hør og bør ble gjensynet feiret med en skikkelig rotbløyte, hvor de siste festdeltakerne holdt det gående til like etter fire på morgenen. Det er kanskje ikke så imponerende for dere der hjemme, men i langturseilermiljøet -hvor klokka ni på kvelden er internasjonalt anerkjent som “cruiser’s midnight”- er det noe av en bragd. Dagen etter ble, som Johan liker å si, en dag for avslapping og ettertanke.

Men helt avslappet var vi ikke. Det gikk fortsatt en rotte løs på båten, og uansett hvor mye vi enn lette så holdt den seg godt gjemt. Vi så stadige spor etter den; på badet, hvor den hadde gått amok i en boks med q-tips (!), på kjøkkenet, hvor den systematisk angrep all mat vi glemte å gjemme unna, og i diverse skap, hvor den blant annet forsøkte å gnage igjennom lokket på melboksen. Rottas tilstedeværelse ble dessuten bekreftet av små rottelorter overalt, samt et lite matlager som den hamstret i øverste skuff ved navigasjonsbordet. Vi fjernet svineriet, og neste dag dukket det opp en ny tomatbit, eller en halv kjeks.

Vi holdt på å gå fra konseptene, ikke bare fordi maten vår forsvant og det var bæsj på kjøkkenet, men også fordi en rotte på båt er som en tikkende bombe -en løs kanon på dekk, om du vil. Når som helst kunne den finne på å gnage over en eller flere elektriske kabler og frata oss autopiloten, radaren, lanterner, GPS, VHF, hva som helst. Enda verre; den kunne gnage i stykker slangene som var koplet til båtens mange gjennomføringer under vannlinjen, og rett og slett senke hele skuta. Vi stengte alle de kranene vi kunne, til vasker og toaletter og selvlensere, men saltvannsinntaket til motoren måtte forbli åpent. De andre kranene fikk vi åpne og lukke etter behov -men hva om vi skulle komme til å glemme for eksempel kranen på dass en eneste gang? Vi var dessuten bekymret for at den skulle begynne å gnage på interiøret på pur f.

Rottefangerburet som vi fikk av naboen i Suez var en fiasko. Rotta tok store omveier rundt hele konstruksjonen. I Ismailia lette vi forgjeves etter musefeller, så vi måtte ta til takke med limmatter som vi gjemte i diverse skap og skuffer. Nedtur nok en gang. Først da vi fikk låne to store, klassiske musefeller av våre venner på Yagoona ble det fart i sakene. Vi ladet fellene med ost, og to ganger i løpet av samme ettermiddag opplevde vi at rotta rappet osten uten å utløse fella. I det minste unngikk den ikke fella denne gangen, så vi visste at det bare var et spørsmål om tid. Og ganske riktig -natt til torsdag, vår siste natt i Ismailia, bråvåknet vi begge like etter midnatt av et høyt schmokk fra kjøkkenet. Vi vant, tilslutt.

 

Torsdag den 30. april tvang vi oss til å stå opp halv fem. I den sprettkalde morgenlufta romsterte vi rundt på dekk og i salongen for å gjøre de siste forberedelsene til andre halvdel av vår Sueztransitt. Losen skulle i følge avtalen komme klokka seks, men vi hadde for lenge siden lært oss at klokkeslett, og noen ganger til og med dato, ikke betyr så mye i Egypt. Ved ankomst i Ismailia ble vi møtt av en gjeng frustrerte seilere som hadde ventet i både fire og fem dager på at losen skulle innfinne seg, så vi var sånn halvveis forberedt på et par dager med no-show for vår del også. Men losen møtte opp, han, og i løpet av få minutter kastet vi loss og satte kursen mot andre halvdel av Suezkanalen.

Vår nye los var eldre, og snakket omtrent null engelsk, så de dypere samtalene ble ikke noe av. Derimot skravlet han energisk ivei med de andre losene på vår bærbare VHF, så mye at han etter noen timer gikk tom for batteri og forlangte en ny. (Heldigvis har vi to.)

Noen få engelske ord kunne han jo. “Speed”, mente losen så snart fortøyningene var løsnet. “Speed speed speed!” Losene i Suezkanalen vil gjerne at man brenner på alt hva remmene holder, mens kapteinen ugjerne vil sprenge motoren midt i kanalen, da kostnaden for tauing ligger på mellom 1500 og 3000 USD.

“Nei”, sa Johan, akkurat som han gjorde i første halvdel av kanalen, og jaggu fungerte det ikke denne gangen også. Like etterpå tilbød losen seg å styre, og da han nok en gang fikk nei fortsatte han å gjenta tibudet hvert femte minutt. Nå høres vi kanskje kjipe og uvennlige ut, men faktum er at vi har all grunn til å være skeptiske til å slippe fremmede bak rattet, selv om han er los aldri så mye. Hvis losen hadde styrt oss på grunn ville alt ansvar ligget på Johan, og bare tanken på det byråkratiske marerittet som ville fulgt i kjølevannet av en eventuell grunnstøting, bergningsaksjon, og påfølgende reparasjon i Egypt, var nok til at vi begynte å kaldsvette.

Etter noen timer med masing fikk losen likevel slippe til, med oss som årvåkne baksetepassasjerer. Vi holdt god fart og lå an til å ankomme Port Said (den nordligste, og for vår del siste kanalbyen) rundt klokka to. Allerede før lunsj hadde losen hentet frem ytterligere et ord fra sitt engelske vokabular. Nå ville han ha presangen sin. En los vil gjerne ha sin backsheesh i god tid før han skal mønstre av, så han får god tid til å klage på innholdet og forlange mer. Av samme grunn ville vi naturligvis vente til i siste liten. Vi sto steilt mot hverandre helt til vi så losbåten nærme seg for å plukke opp sin kollega, hvorpå jeg rakte frem en pose, losen røsket den til seg og dro opp to pakker med sigaretter samt våre siste egyptiske pund, tilsvarende ti dollar, med et misfornøyd uttrykk i fjeset. Det var nesten komisk forutsigbart. Han dro noen gloser på arabisk, sikkert rettet mot oss, og forlangte ytterligere ti dollar. Vi avslo, han forlangte, vi avslo igjen. Han gestikulerte håpefullt mot solbrillene mine, fikk nok et avslag, og mente seg plutselig i akutt behov av et hodeplagg. Deretter begynte han å forhandle frem det han mente var en rimelig presang til føreren av losbåten, noe vi ikke syntes var et rimelig krav i det hele tatt, og munnhuggeriet fortsatte helt til losbåten kom opp langsides for å hente losen. Jeg sto klar med fendre over ripa mens losen hoppet, og Johan hilste pent på føreren av losbåten. “Sigaretter! Sigaretter!” var svaret han fikk.

Slik var vår avskjed med Egypt. Vi hadde fått båten utklarert i Suez, og vi ga blaffen i å stoppe i Port Said for å få stemplet ut passene våre. Det kan gi oss problemer om vi har tenkt oss tilbake til Egypt ved en senere anledning, men det kan vi nesten garantere at vi ikke har.

Når det er sagt så føler vi at vi har hatt et fint opphold i Egypt, sammenlignet med mange andre. Vi ble ikke lurt til å betale for mye for kanaltransitten, vi har måttet gi minimalt med backsheesh, vi fikk ikke motorproblemer i kanalen, vi fikk kjøpt diesel aldeles smertefritt, vi ble ikke trakassert av portvaktene i Ismailia eller losbåten i Port Said som noen av våre venner ble. Men vi føler oss likevel lettet over å kunne forlate et land hvor man må trekke frem mangelen på negative erfaringer for å kunne gi det et nogenlunde positivt ettermæle, og ikke de gode opplevelsene.

Vi fikk en kjempeseilas fra Port Said til Kypros. Vi var innstillt på å møte squalls, skiftende vindretninger, høy sjø og masse trafikk, men vi møtte ingen av delene. Vi fikk 10-15 knops halvvind nesten hele veien. Silkeføre! I tillegg var vi heldige med timingen, vi ankom Kypros i åttetiden i morges uten å måtte somle for å vente på dagslys, eller stresse for å rekke frem før natta. Å dra til Kypros var en avgjørelse vi tok bare et par dager før avgang, så vi rakk for eksempel aldri å kjøpe noe flagg. Det ble laget underveis, ved hjelp av et putevar, et laken, lim, sytråd og grønn fettstift.

 

Øystaten Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og mer enn 2.4 millioner turister tar turen innom hvert år. Det er ganske mye, selv for en øy med 800 000 innbyggere. I gresk mytologi er Kypros gudinnen Afrodites fødested, og kalles gjerne derfor “island of love”. Kypros erklærte seg uavhengig fra Storbritannia i 1960, og ble innvilget EU-medlemskap i 2004. President siden 2008 er Dimitris Christofias fra partiet AKEL (Progressive Party of Working People), noe som gjør Kypros til den ene av tre stater i verden, og den eneste staten i EU, med et demokratisk valgt kommuniststyre. (De to andre statene, for den som lurer, er Moldova og Nepal.) Den nordligste tredjedelen av øya ble okkupert av Tyrkia i 1974, og erklærte seg uavhengig i 1983 som Den tyrkiske republikken i Nord-Kypros (min oversettelse). Denne republikken anerkjennes kun av, vel, Tyrkia.

Kypros er vårt første stoppested i Middelhavet, og vår første destinasjon tilbake i Europa. For øyeblikket ligger vi langsides i industrihavnen i Limassol, fordi marinaen er full og fiskehavnen er stengt for seilbåter. Vi er eneste seilbåt her, omringet av svære cargoskip. Containere lastes og losses ved hjelp av enorme kraner. Trucker og lastebiler fyker rundt, det tutes og bærtes konstant, og i det hele tatt. Det er langt ifra en ideell løsning, og vi må være forberedt på å flytte oss på kort varsel om et lasteskip kommer inn, men det spiller ikke så stor rolle. Vi er uansett glade for å være på Kypros!

En kjapp søk på noonsite før avgang fra Ismailia fortalte oss at myndighetene på Kypros kom til å konfiskere frukt og grønnsaker ved innsjekking for å beskytte øya fra nye former for pestilens, samt at de slår hardt ned på import av piratprodukter som filmer, programvare og musikk. Vi hadde ingenting imot å levere fra oss ferskvarer, men vi fjernet laptop’ene, backup-harddisken og haugen med veldig billige dvd’er fra Bali. For sikkerhets skyld. Imidlertid skulle det vise seg at som vanlig var myndighetene atskillig mer avslappede enn sitt rykte.

“Har dere rotter ombord, eller muligens svineinfluensa?” spurte helseinspektøren.

“Nei,” sa vi.

Ingen så mye som kastet et blikk inn i salongen. Alle formaliteter ble unnagjort umiddelbart etter ankomst, Johan fikk skyss til nærmeste minibank for å ta ut euro, og det var det.